Journalistar vert no utsett for press og oppfordra om å dra frå landet. Det er fort eit teikn på at det kan gå verkeleg ille.

Framleis er sosiale medier best på den raske oppdateringa på det som skjer, og viktige for å få informasjon ut. På NRK Beta skriv dei i dag om mitt tema frå i går, Twitter og valet i Iran. Men journalistar er sjølvsagt uunnværlege for kvalitet, nyansar og djupne i dekninga.

Her heime har IFPI og andre organisasjonar i dag tatt internettleverandøren Telenor til retten. Same dag kjem det fram at bokbransjen også engasjerer seg for at advokatfirmaet Simonsen skal få forlenga sin konsesjon til å overvake og kartlegge ulovlege fildelarar.

Det er fleire trekk som tydar på at norske bransjeinteresser vel ein strategi med overvaking og privat rettshandheving mot ulovleg fildeling. Eg er mot ulovleg fildeling, men dette er feil strategi slik eg tidlegare har skrive. NTNU-professor Arne Krokan har gode poeng om det same.

I staden må vi følge det sporet som nestleiarkollega Audun skildrar i dag. Det dreier seg om vi skal følge den norske kulturpolitiske tradisjonen med å finne ei kollektiv vederlagsordning som sikrar opphavsmenn, gjer tilgang til kultur for mange og utnyttar føremonene ved spreiing av kultur. Biblioteka, NRK-lisens, kasettavgiftsfondet og TONO-avgift er ulike døme på at denne tenkinga har dominert norsk kulturpolitikk.

Eldar har lagt ut sin kommentar etter at eg skreiv ut artikkelen min. Han utviser ein sunn skepsis eller edrueleg haldning som eg deler. Difor er ikkje mitt argument at sosiale medier i dag har alle dei trekka ved seg eg skildrar, men at potensialet er der. Massemedia har den eigenskapen ved seg at dei sprer informasjon frå ein sender til mange mottakarar. Sosiale nettbaserte medier har dei eigenskapane ved seg at dei kan gjere mange til deltakarar og spre informasjon mellom mange. Det potensialet må vi bruke er min bodskap.

Eg vil likevel legge til at mange av oss godt vaksne undervurderer kor mange som deltar. 91% av alle under 30 er på Facebook, og ei rekke andre nettsamfunn er store (YouTube, Wikipedia, Myspace t.d). Ei rekke temabasert nettsamfunn er også store. Bruken av desse er det derimot mykje som gjenstår på, ikkje minst den politiske bruken.

Denne (og andre) kommentaren har det positive ved seg at det får meg og andre som les til å reflektere meir over dette viktige spørsmålet!

DN-artikkelen kjem sikkert ikkje på enno, så eg legg ut utkastet til kronikk her. Vil gjerne ha kommentarar og synspunkt på den i løpet av påskehelga, sender den først neste veke. Blir litt av og på nettet, men legg igjen kommentar her eller kvitre meg ei melding om du vil.

Kvifor sosiale medier?

Av Bård Vegar Solhjell, SV-nestleiar

Nettet har i seg potensialet til å endre og demokratisere kommunikasjonen i samfunnet. Det er opp til oss om det verkeleg skal skje.

Gjennom det forrige hundreåret var vi med på ein revolusjon i massekommunikasjon. Aviser, radio og TV gjorde informasjon tilgjengeleg i mykje av verda raskt.

Dei fleste store teknologiske gjennombrota gjorde det lettare for ein å nå mange. Internett har i seg potensialet til noko anna. Dei sosiale mediene kan gjere det lettare for mange å nå kvarandre, og lettare for mange å nå den eine. Om vi vågar.

Kva er poenget med sosiale medier?

Sosiale medier gjer det langt enklare å bli deltakarar. Vi kan sjølv produsere innhald, anten det er tekstar på blogg eller debattforum eller videosnuttar på YouTube. Leksikonet Wikipedia vert oppdatert fordi deltakarar bruker det. På nettet har det oppstått ”aviser” som utelukkande er drive av folk som har lyst å skrive der. Bloggarar fulgte den amerikanske presidentvalkampen og vil følge den norske. Dei rapporterer og kommenterer – dei deltar.

Sosiale medier gjer det enklare å dele. Vi deler kunnskap og synspunkt i nettdebattar og forum. Vi deler kultur gjennom å legge ut musikk, tekstar og film. 1 million menneske er med i det internasjonale nettverket ”Couchsurfing” der ein kan overnatte på sofaen til kvarandre. 1000 norske lærarar er med i ”del og bruk”, eit nettverk for spreiing av idear og kunnskap. På barnimagen.com deler gravide erfaringar. Det er store samfunnsmessige gevinstar i å dele kunnskap og kultur slik, eller å spreie best practise.

Sosiale medier gjer det ikkje minst enklaste å samtale, å treffe mange menneske og å utsetje seg for spørsmål frå dei. Facebook og Twitter er først og fremst stader der det vert lettare for oss å treffe kvarandre. Gjennom desse og andre sosiale medier kan det også bli lettare å nå ein politikar. Eller eit parti. Eller eit departement.

Sosiale medier gjer oss meir sosiale. Dei er ikkje skapt for politikk, men dei kan brukast for å demokratisere politikken. Dersom vi vil.

Vi politikarar kan bruke dei sosiale mediene som nok ein einvegs kanal ut. Vi kan spreiie bodskapen med litt anna innpakning i ein ny kanal. Muligheiten ligg i at vi vel å bruke sosiale medier sitt sosiale potensiale, slik vi har brukt massemediene sitt potensiale for massekommunikasjon.

Det inneber for det første at vi må delta der folk er, i store sosiale nettverk. For det andre må vi delta sosialt, altså svare på spørsmål, diskutere og ikkje minst lytte på synspunkt. For det tredje må vi sjølv etablere kanalar det går an å nå oss på, og vi må ta med oss partia og departementa våre.

Det skal vi gjere fordi det er bra for demokratiet. Om du likevel lurer på kva du kan tjene på det, ta med deg dette. På sosiale nettverk kan du nå fleire menneske pr. dag enn om du drar på all verdas konferansar og møte. Eg har til dømes 1000 føljarar på twitter og 500-1500 daglege lesarar av bloggen min. Om du bryr deg om unge veljarar, hugs at nesten ingen av dei ser debattprogram på tv medan 91% av dei under 30 er på facebook. Sosiale medier gjer også lett tilgang til gratis politiske rådgjevarar og fokusgrupper, og svara du skriv vert spreidd raskt til mange. Ein blogg t.d er dessutan ein god plattform for å spreie eigne synspunkt utan å måtte gå via ein journalist som skal vri og vrenge på bodskapen.

Mange typar kritikk kjem fram mot dei sosiale mediene, ikkje minst mot den politiske bruken av dei. Nokre synest det verkar som private medium, til dømes Kjetil Bragli Alstadheim i DN har skrive det. Samanlikna med tabloidaviser og TV vil eg seie det er lite privat. Du har full kontroll på kor personleg du vil vere, og ingen vil finne på å vere så privat som ein journalist i Dagbladet. Portrettintervju i mediene er meir privat enn noko statsministeren har skrive på Twitter så langt. Hege Skjeie skreiv i DN på lørdag at det er mykje tull på twitter. Ja visst er det det, nett som det er mykje tull på tv og i avisene. Det betyr ikkje at mediet er ubrukeleg.

Både hypen og kritikken av Facebook (og no Twitter) er etter mitt syn sterkt overdrive. Eit enkelt sosialt medium kjem neppe til å endre verda, slik ei enkelt avis sjeldan har gjort det.

Derimot kunne systematisk bruk av og tilgang til massekommunikasjon endre verda. Det frigjorde oss ved å auke informasjonstilgangen dramatisk, men det passiviserte oss også ved å bli tilskodarar til dei som skal ta avgjerder. Kanskje kan også systematisk bruk av og tilgang sosiale medier på ei rekke ulike felt endre verda. Ved å gjere oss til delarar og deltakarar, og ved å presse fram samtale i staden for monolog.

Mykje gjenstår før sosiale medier fungerer godt politisk. Vi har brukt 2500 år på å få det representative demokratiet til å fungere brukbart, så vi tåler at det tek litt tid med sosiale medier også.

Eg har tenkt ein del på korleis eg skal få svart dokke (og andre som skriv på bloggen). Eg trur den brutale sanninga er at dersom eg skulle kommentere alle innlegg som fortener ein kommentar, så ville livslogistikken min bryte saman. Det vil eg ikkje ha noko av. Eg tenker difor å halde fram slik eg har starta; Med å lese alle kommentarar, samle opp og kommentere med jamne mellomrom (ein vanleg metode i debattar for oss politikarar) men ikkje svare på enkeltkommentarar. Protestar kan leverast som kommentarar til denne posten. Eg lover ikkje å endre meining eller svare på dei, men eg vil lese dei og ta stilling til dei.

Nokre kommentarar; Eg såg oppskrifta di Anders, det var vel den som fekk meg til å skrive innlegget i grunn. Den er eit bra moralsk paradigme for kvar enkelt av oss, og peikar på ein sentral faktor for betre dialog på nett – at folk med makt må delta der og (Det er poenget til Simen også). Det er jo irrasjonelt at statsrådar og stortingsrepresentantar stiller på møte i mellomstore norske kommunar der det møter 8 personar som aldri vil endre meining om noko – medan vi ikkje deltek i nettdebattar med hundrevis av personar. Det er både tradisjon og mangel på kunnskap som spelar inn. Eg skulle likt å få kvalitetssikra data på kor mange deltakarar (grovt sett) dei store nettdebattane har til dømes. Det vil gradvis komme nye generasjonar som ser dette annleis, men vi må arbeide i partia for å snu innarbeida mønster.

Eg trur det kan gjerast litt med sjølve debattane også. Som Jørgen og Mihoe er inne på skal nettdebattar halde på sitt særpreg, men la oss snu utgangspunktet og spørre kva som skal til for å trekke inn maktpersonar. Kva er viktig for ein travel politikar? For det første å nå mange, og å nå riktig publikum. For det andre å begrense og kontrollere tidsbruken. Korleis kan det gjerast, utan å bryte med dei ibuande føremonene nettet har?

Det Vårt Land no gjer ser interessant ut. Dei kopierer vanleg møteverksemd, og bestiller deltaking på bestemte tidspunkt og tema. Det er vi politikarar vand med. Spørsmålet er korleis ein kan gjere det utan at nettdebatt blir erstatta av eingongs einvegs kommunikasjon. Eg trur kanskje at tydelegare skilting av tema/målgruppe/medier kunne freiste fleire utpå også. Det er også noko politikarar er vant med. Vi blir invitert til møte med eit tema og eit bestemt publikum.

Eg er vel sterkt i tvil om kor mykje form og struktur eigentleg betyr. Heller til at det først og fremst er eit spørsmål om å endre forståinga og haldningane hos oss politikarar. Dessutan meiner eg nok at det er minst like viktig å få dei sosiale mediene til faktisk å fungere politisk sosialt, slik vi har sett enkelte døme på i andre land sine valkampar.

Årsaka er at nettet har i seg potensialet til å endre og demokratisere kommunikasjonen. Dei fleste store teknologiske gjennombrota i det forrige hundreåret gjorde det lettare for ein person å nå mange. Internett gjer det lettare for mange å nå kvarandre, og lettare for mange å nå den eine. Om vi vågar.

Som eg tidlegare har skrive her, vart eg først frelst under den amerikanske primærvalkampen i 2003-2004. Sidan den gongen har mykje skjedd, men det grunnleggande spørsmålet er det same. Korleis skal vi bruke nettet til å oppnå samtale og demokratisering, ikkje einvegskommunikasjon og hype?

Norske parti har langt igjen. Dei fleste nettsidene ser ut som nettaviser, med vekt på å informere om kva vi gjer og fortelle om kva som står i avisene. Gode politiske nettsider frå USA og Storbritania ber deg delta. Sjekk skilnaden på Obama og FrP, eller Labour (som også har denne) og Arbeidarpartiet. Ingen av dei norske er blant dei dårlegaste hos oss, DNA er vel heller blant dei beste.  

Sosiale medier er eit viktig svar. Sjølv har eg vald å delta aktivt på sosiale medier, fordi det gjer eit reellt høve til kommunikasjon. Eg møter langt fleire slik enn eg gjorde på dagens konferanse på Hamar, og eg har betre tid og høve til å svare på spørsmål. Men framleis er det for få politikarar og journalistar som bruker sosiale medier, og alt for få som bruker sosiale medier sosialt. Meir om det på NRKBeta.

Nettdebattar er noko som har frustrert mange av oss. Dei er viktige for å få opp eit offentleg rom, men sjeldan veldig gode. Anders Brenna i teknisk ukeblad skriv viktig og utfordrande om det her. Kor lenge kan vi gå rundt og klage på at det er usakleg og dårleg? Burde vi ikkje heller erobre arenaen. Eit litt slitsomt prosjekt, men eg trur han er inne på noko viktig.