I dag har eg sete i høyring i utanriks- og forsvarskomiteen. Høyringane som vert arrangert i samband med budsjettet er viktige – men lite kjende – demokratiske arenaar. Eg visste lite om dei sjølv. Det er rimidlertid tydeleg at organisasjonane og komiteen tek dei med det største alvor.

I høyringa kjem ei rekke organisasjonar inn på løpande band. Dei får ti minutt kvar inne. To minutt innleiing, deretter spørsmål frå representantane. Mange er nervøse og fokuserte, andre har gjort dette hundre gonger før. Nokre har ein syleklår bodskap, andre er meir utflytande.

Dette er møtet mellom det sivile samfunn og politikken. Styrken ved det er at det er eit godt høve for organisasjonar til å påverke budsjettet direkte. Eg høyrde på kva dei sa, og merka med ei rekke viktige tilhøve. Veikskapen kan vere at det er for dei få som representerer ein organisasjon, ikkje for dei mange interesserte. Og kanskje er desse høyringane meir avgjerande når det ikkje er fleirtalsregjering?

Det er nye rundar i morgon, då med forsvarsbudsjettet.