Både høyre- og venstresiden i norsk politikk har tidvis sviktet demokratiet og menneskerettighetene. Men på høyresiden er det tyst om egne, grove feil.

Da Liu Xiabo fikk fredsprisen fikk vi nok en gang demonstrert hvordan enkelte på norsk venstre og høyreside aldri har forstått hvor viktig demokrati og ytringsfrihet er. Johan Galtung forsvarte diktaturet i Kina fordi de ”har løftet 400 millioner mennesker ut av fattigdommen”. Bernt Hagtvedt hadde helt rett i at Galtung foretok en slags ”moralsk striptease” og at økonomisk fremgang aldri kan brukes til å forsvare politisk undertrykkelse. I iveren etter å vise viktigheten av økonomisk og sosial framgang, eller å være kritisk til USA, ender enkelte på venstresiden opp med å unnskylde diktaturer og bagatellisere verdien av grunnleggende demokratiske rettigheter.  

Like ille er det at høyremannen Gerhard Heiberg mener at interessene til norsk næringsliv er langt viktigere enn Liu Xiabos kamp for demokrati og ytringsfrihet. Heiberg forsøkte til og med å hindre tildelingen ved å presse Nobelkomiteen. Argumentet var helt likt det høyrefolk og norske skipsredere brukte da norske oljetankerne gikk i skytteltrafikk til apartheidregimet i Sør Afrika.   

Selv om SV stort sett har stått solid på den demokratiske sosialismens side, har udemokratiske understrømninger også gjort seg gjeldende i mitt parti. Da Andrej Sakharov fikk fredsprisen 1985 karakteriserte Ny Tids redaktør han som en ”proamerikansk nikkedukke”. På 70-tallet pleide enkelte SF- og SV-politikere altfor tett kontakt med noen av diktaturene i øst. Derfor var det på sin plass da Erik Solheim i boka ”Den store samtalen” tok et oppgjør med at deler av venstresiden ”i dette århundret har hatt et uklart og tidvis svikefullt forhold til demokratiet”. Det er et synspunkt jeg deler. Dette gjaldt ikke bare AKP og kommunistene. Også folk i SV og AP har sett med sympati eller overbærenhet på enkelte diktaturer i den tredje verden. Å gå inn i den historien og erkjenne hvor vi tråkket feil er både viktig og riktig.

Men en lignende erkjennelse og selvkritikk mangler totalt på høyresiden. Tvert imot, enkelte høyreorienterte har gjort det til en sport å kritisere venstresidens demokratisvik uten så mye som en titt i speilet. Det blir overtydelig at gleden over å kritisere politiske motstandere langt overgår det ekte engasjementet for demokrati. For når kommer oppgjøret med at Unge Høyre i mellomkrigstiden omtalte Hitler som ”den europeiske sivilisasjonens redningsmann”, støttet innlemmingen av Østerrike i Tyskland og viste forståelse for forfølgelsen av jøder i Tyskland? Den fanatiske antikommunismen hos Unge Høyre førte også til at man støttet fascistene i Spania og man skrev begeistret i medlemsbladet at ”general Francos frigjøringsverk har stadig fremgang”.

Unge Høyre mente også at koloniene ikke fortjente frihet fordi de ikke var modne for det og flere i Høyre og Unge Høyre var med på å bagatellisere grusomhetene i Vietnam. I 1984 sa Høyres utenriksminister, Svenn Stray at ”man i noen grad må innrømme USA rett til innblanding i Mellom-Amerika”, en innblanding som ofte innebar støtte til dødsskvadroner og udemokratiske krefter. Høyres utenrikspolitiske talsmenn uttalte seg også positivt i Stortinget om kuppmakerne i Hellas som tok makten fra den lovlig valgte regjeringen i 1967. Jeg tror vi skal være så ærlige å innrømme at Den kalde krigen gjorde at de mest enøyde på begge sider tidvis satte det internasjonale alliansespillet foran kampen for demokrati og menneskerettigheter.

For FrP har heller ikke den kalde krigens slutt kommet i veien for å legge menneskerettighetene på hyllen dersom det kommer i konflikt med den kompromissløse støtten til USA.  I 2002 ville en av FrPs stortingsrepresentanter gi fredsprisen til George Bush og Tony Blair siden de var ”fremsynte ledere” med ”visjoner.” FrP tilbakeviste også kritikken av forholdene ved Guantanamo og mente at fangene der ble behandlet ”på en human måte”.

Sviket mot demokratikampen i Sør Afrika er en av de store skamplettene på norsk høyresides historie i moderne tid. Fremskrittspartiets ideologiske far, Anders Lange, var tidlig ute med klar støtte til apartheidregimet: – Alle som går inn for sort flertallsstyre i Syd-Afrika er forrædere av den hvite rase, skrev Anders Lange på førstesiden av sin egen avis, «Hundeavisen» i 1963. Carl I. Hagens egen faste stortingsplass fra 1974 kan han ifølge sørafrikanske kilder takke apartheidregimet for siden valgkampen i 1973 var finansiert av penger fra Sør-Afrikas informasjonsdepartement. I boken ”the Real Information Scandal” beskriver den nå avdøde sørafrikanske agenten, Eschel Rhoodie, hvordan han finansierte både avisen og valgkampen til Anders Langes parti som i 1973 endte opp med fire representanter på Stortinget.

FrP og Carl I Hagen gjorde den gang sitt for at Høyre ikke skulle falle for fristelsen å støtte Nelson Mandela og skrev i partiavisen at ”Vil Høyre…kreve øyeblikkelig flertallsstyre med hottentotter og buskmenn i Sør-Afrika?”. Og de ble hørt. Da Norge i 1986 gikk inn for å forby eksport av olje til Sør Afrika var Høyres Kaci Kullmann Five klar på at det var en dårlig ide å støtte Nelson Mandela i kampen for demokrati fordi ”resultatet ville bli svekket konkurranseevne for norsk skipsfart”. FrP kjempet hardnakket mot boikott og Fritjof Frank Gundersen skrev sinte innlegg i avisene om at dersom de svarte flertallet fikk makten ville ”de hvites sikkerhet komme i fare” og det ville bli ”ettpartistat og diktatur”.  Selv da Mandela fikk fredsprisen i 1993 og alle andre gledet seg måtte Carl I Hagen påpeke at det ville være ”farlig og bare gi prisen til Mandela”.

Jeg skriver ikke dette for å unnskylde venstresidens feilgrep med at andre var like ille, heller ikke for å fordele skyld i en viktig debatt. Jeg skriver det for at debatten skal komme videre.

Det er på tide at norsk høyreside også starter å grave i sine egne arkiver og skrive historien om sine egne feil. I stedet for den evige skyttergravskrigen om hvem som har sviktet mest, burde vi tatt en ærlig debatt om at både høyre- og venstresiden tidvis har sviktet sine idealer i forhold til demokrati og menneskerettigheter. Vi burde diskutere årsakene til at det skjedde, og hva som kan gjøres for å hindre det i framtida. En slik ærlig debatt skylder vi kinesere, palestinere, iranere og nordmenn som får sine menneskerettigheter krenket i dag.

I dag har eg vore i debatt på Tabloid mot mellom anna Bjarte Ystebø, talsperson for kampanjen Kristenfolket. Det er ein allianse av ytterleggåande og konservative kristne som vil mobilisere mot dei rød-grønne og for KrF og FrP. Det gjer dei på saker som nei til felles ekteskapslov, ja til Israels folkerettsstridige mur gjennom palestinsk territorium og einsidig å flytte den norske ambassaden til Jerusalem.

Mange med meg blir nok provosert av at dei kallar seg kristenfolket. Dette er ikkje kristenfolket, det er det ytterleggåande kristenfolket. Kristenfolket finst i alle parti, med dei fleste meiningar. Dei fleste meir tolerante og nestekjærlege enn det vi her talar om.

Verre er det at denne gjengen i hovudsak har full støtte frå FrP og KrF, og kan få stor innverknad i norsk politikk ved ein borgarleg valsiger. Spørreundersøkinga deira blant stortingskandidatar viser det. Med Dagfinn Høybråten i spissen er dei fleste KrF-kandidatar med på alt dei ytterleggåande kristne spør om. Det same er Siv Jensen og FrP sine folk.

Vi kan få ein statsminister som stør seg på dei konservative kristne. Lars Sponheim og Erna Solberg skal stå imot denne gjengen, som vil vere godt representert i det klart største partiet på høgresida. Då er det også paybacktime for alle veljarane dei har skaffa.

Kristenfolket.no er inspirert av korleis dei kristenkonservative i USA fekk George W Bush til makta. No skal dei få Siv Jensen til makta.

Er det berre eg som blir utruleg provosert av at konservative mørkemenn kan få avgjerande innverknad på norsk politikk? Bør vi ikkje i det minste få klare svar på om desse ytterleggåande meiningane vil ha gjennomslag?

Det er ingen klår tendens på målingane så langt. For eit år sidan trudde alle det skulle regjeringsskifte. Så kom finanskrisa, og ein kraftig framgong for dei raud-grøne og AP særleg. FrP tok igjen mykje av det tapte etter utspelet om snikislamisering, og sidan det har det vore jamnt og stabilt mellom blokkene. Statsvitar og valanalytikar Svein Tore Marthinsen viser at ikkje er særleg klåre eller sterke tendensar etter sommaren heller. SV ligg til dømes heilt flatt (utan ned- eller oppgong), både på lokale og sentrale målingar. Dei fleste nasjonale målingar den siste veka har hatt eit knapt, borgarleg fleirtal.

Dagsorden i opptakten er sprikande og litt overraskande. Det begynte med ein klassisk skatt/velferd/fordelingsdebatt sett i gong av Stein Erik Hagen. Langesundulukka gjorde brått miljø til ei stor sak, og etter kvart Lofoten til den viktigaste regionen i valkampen. Den siste veka har vore prega av litt av kvart; litt eldreomsorg, litt skule og SFO, litt kriminalitet, litt kultur og litt meir miljø.

Dessuten forlot Jens-Jensen toget stasjonen. Førebels har ikkje AP-FrP aksen dominert så totalt som nokre spådde. Både Erna og Kristin er tungt profilert, dagsorden i valkampen peikar i sprikande retning og folk er som vanleg opptekne av å høyre frå dei partia dei vurderer (AP el SV i år? V el H?), ikkje berre hovudmotstandarane.

Neste veke er det skulestart, starten på TV-valkampen og ulike valkamp for fulle muggar over heile landet. Trendar, både i dagsorden og målingar kan kome når som helst, men førebels er alt overraskande stabilt. Det gjer auka styrke til det ein kvar valkamp eigentleg handlar om:

Resultatet blir ikkje slik det ser ut no. Det skjer alltid endringar den siste månaden, til dels store endringar.

Det har lenge vore lite skifting mellom blokkene. Sjølv om dette skulle auke noko mot valet, vil den viktigaste drivaren for endring vere folk som bestemmer seg, eller dett ned frå gjerdet om du vil. Det er å mobilisere reserver av tidlegare og potensielle veljarar, samt å vinne konkurransen om dei som vaklar mellom 2-3 “naboparti” det eigentleg dreier seg om.

Eit viktig spørsmål er då kven som har litt å gå på. På mange av målingane er FrP fullmobilisert. Dei har nesten ingen tidlegare veljarar på gjerdet. Dersom mange tvilarar fell ned på sine ulike parti, medan FrP ikkje vinn nye, så vil det aleine dra ned FrP sin relative andel av stemmene.

SV er i den andre enden av skalaen, vi har mange tidlegare veljarar som tviler. Men vi er ikkje aleine.

Mobilisering, det er stikkordet.

Det er litt ulike syn på H/FrP-rapporten. Nokre blir irritert, eg vil forsvare at vi peiker på kva politikk vi kan vente oss av partia. Det er jo også slåande at vår versjon av dei skal meiner er mild bris i høve til det deira eigne ungdomsparti kom med framlegg om i forrige veke. Tonje og Frode kommenterer begge behovet for rapporten, og Frode spør om vi får noko meir om kva dei raudgrøne vil gjere. Det kan du vente deg i valkampen, vi vil kome med noko felles. I tillegg gjeld jo det at når vi er samde om å halde fram, må du også vurdere kva del av det raudgrøne samarbeidet du vil styrke. SV, AP eller SP.

Til sist vil eg vise til interessant kommentarar til det siste innlegget eg skreiv før ferien. Der er det kommentarar til Midtlyngutvalet si innstilling, som inneheld ei rekke radikale framlegg til kva vi skal gjere med spesialundervisninga i skulen. Utvalet si innstilling er sendt på høyring med ekstra lang frist, over fire månedar. Vi gjer det slik fordi dette er viktige og vanskelege tema, der vi må få fram alle syn. Køyr debatt!

Det er ikkje for å sverte partia, men ganske enkelt for å klargjere kva vi kan vente oss. Sidan dei borgarlege ikkje kan bli samde om å bli samde, må vi sjå på kva vi kan vente oss.  Det SV har gjort er enkelt, vi har sett på kva dei har stemt og gjort på Stortinget og kva som står i programma.

Min nestleiarkollega Audun Lysbakken stiller til nettmøte i dagbladet om rapporten i dag

I dag har eg innleia til debatt på den nasjonale barnehagekonferansen på Rica Hell på Stjørdal. Fantastisk god stemning og masse folk og veldig hyggeleg mottaking. Kjende at eg var skikkeleg oppglødd av å stå der og legge fram den nye meldinga om kvalitet i barnehagen. Den er eit viktig ledd i det å etablere barnehagen som ein naturleg start på utdanningsløpet.

Og medan eg var på veg til Værnes vart det debattert likelønn (som også er viktig for barnehagane!) på radioen. Sjukepleiarane har – med god grunn – peika på at det ikkje står noko om likelønn i FrP sitt program. FrP svarer at det ikkje er alt dei meiner som står i programmet. Hallo FrP!

Alle politikarar veit at det som står i eit partiprogram har prioritet, fordi ein skal bli målt på det i fire år. I FrPs tilfelle er ikkje det så reint lite, for å seie det sånn. Det som ikkje står i programmet er mindre forpliktande og kjem etter i prioritet. Men verre er jo kva som faktisk står i FrPs program. Vår gode sekretariatsleiar på Stortinget tipsa meg om kva dei skriv på side 10 i det nye programmet:

“Det er ikke en offentlig oppgave å utjevne lønnsforskjeller som naturlig oppstår i arbeidsmarkedet.”

FrP har vedteke å ikkje løfte ein finger for likelønn. Så har dei oppdaga at det er i ferd med å bli ei stor sak, kasta seg på bølgen og laga eit stunt. Dei kjem ikkje til å gjere noko med det, og kan då trygt vise til programmet.

Dessutan har dei opna for aktiv dødshjelp. Vedtaket har fått dei vanlege avvisande reaksjonane. Eg synest både tonen og innhaldet i avvisinga er vel overdive. Det er lett å peike på problematiske sider ved vedtaket, både etisk og praktisk, men problemstillinga burde i det minste invitere til refleksjon.

Ellers er vel det mest openbare etter at dei borgarlege partia har hatt landsmøte at H-FrP er det einaste realistiske regjeringsalternativet på høgresida, og at det teiknar seg eit bilete av kva ny politikk vi vil få oppleve i Noreg om dei kjem til makta. Det skal eg kome attende til. Legg også merke til at begge desse partia er begynt med handhaldne små plakatar som alle viftar med på landsmøta. Det må vere eit teikn! Av alle dei spennande og bra tinga som skjer i amerikansk valkamp, skal dei hente handhaldne plakatar som delegatane på landsmøtet kan vifte med.