Innlegg tagga med ‘datalagringsdirektivet’



StoppDLD + sprut

11. April 2010

I går heldt eg appell på Stopp DLD (datalagringsdirektivet) sitt arrangement i Oslo. Dette er ei sak som engasjerer meg meir og meir må eg seie, difor var eg der til trass for at det var litt komplisert logistikk for meg i å få det til. Dei som har meir erfaring med å telle enn meg hevdar det var om lag 450 menneske der. Under ser du appellen min, meir  om dette finn du til dømes på bloggen Frank Eivins verden

Denne saka splittar både regjeringspartia og opposisjonen; AP er for, medan SVog SP er mot. KrF, V og truleg FrP er mot (men delt) medan H er delt (men leiinga verkar å vere for). Den går såleis inn i eit mønster av saker der regjeringspartia har ulikt syn, og der opposisjonen gjerne også har det. Dette erikkje nytt, vi hadde mange i forrige periode også. Dei kjem gjerne på miljø- og energi, i innvandringspolitikken og i ulike verdispørsmål, sjølv om det også erandre døme.

Mange skriv om dette om dagen. Dei ramsar typisk opp alle problemsakene for regjeringa (sjå til dømes i Dagsavisen), og hevdar at dette svekkar den og at den kan sprekke. Eg meiner dei bommar nokså fundamentalt, og erlitt overraska over at erfarne kommentatorarar og journalistar ikkje har lært. Og har meir fantasi.

Det er business asusual foross å handtere vanskelege saker. Det er det fleirtalsregjeringar med ulike parti gjer. Vi har gjort det i fire og eit halvt år. Eg forstår godt at mange var spent på om vi var førebudd på det dei første åra, men ikkje no.

I den grad noko trugar den raudgrøne regjeringa, erdet om vi ikkje klarer å vise veljarane at vi har eit klart politisk prosjekt, og står for ei anna retning enn høgresida (og for SVs del – noko anna enn om det berre var AP). Folk forventar noko heilt basic; At ei raudgrøn regjering skal vere grøn og raud. Den må ha på Noreg leiartrøya internasjonalt i miljøpolitikken, og den må ta tak i miljøproblem her heime. Den må omfordele, og den må bygge ut – ikkje bygge ned – velferden.

Eg kjende meg att i Kristin Halvorsen sin kommentar om at vi manglar “sprut” om dagen. Like fullt, det store biletet er annleis. Her argumenterer eg for kva vi i SV har fått til i eit innlegg som stod i Dagsavisen på fredag. Det var eit svar til ein som hevda at vi måtte trekke oss frå regjeringa fordi alt var mislukka.

Omsorg for venstresida  

Det er ei særleg form for omsorg dette. Ein mann som ikkje ville stemt SV med ein pistol mot tinningen vil ha oss ut av regjering for å redde demokratiet.

Svein Tore Marthinsen har dei siste åra slått seg opp som valanalytikar i media. Han er samstundes ein mann som blandar analyse med sterke politiske meiningar frå høgre. I Dagsavisen 6. april slaktar Marthinsen SV. Eller rettare sagt; han vil ha oss ut av regjeringa og forkler det som ein analyse: SV bør vere eit korrektiv til Ap (ikkje eit styringsparti), vi burde snakka om å avskaffe kapitalismen (i staden for å redde arbeidsplassar) under finanskrisa og vi bør vere venstreopposisjon i staden for å sitte i regjering. Om SV ikkje går ut av regjeringa og finn tilbake til denne rolla (som venstreopposisjon) «har noe fundamentalt gått tapt i vårt demokrati». Intet mindre.

Då Soria Moria-erklæringa kom i 2005 vart den hylla som ambisiøs og radikal. No er den for det meste gjennomført. Den merksemda den har fått på venstresida i andre europeiske land har blitt mindre rapportert her heime. Eg innleia om Soria Moria og den norske raudgrøne regjeringa på ein konferanse for europeiske venstreparti i Nederland i 2007. Gjennomgangstonen var at det var den mest radikale regjeringsplattformen i Europa, og at ein i Europa merka den politiske endringa i Noreg.

Kva merka dei? For det første ein meir radikal utanrikspolitikk. Noreg trakk dei militære styrkane ut av Irak og ut av den amerikansk-leia OEF i Afghanistan etter valsigeren. Vi oppretta kontakt med den palestinske samlingsregjeringa som dei fleste europeiske land ikkje ville ha kontakt med. Vi auka bistanden til over 1 prosent, og vi stilte oss i spiss for gjeldsslette til fattige land. Alt saman kjende SV-standpunkt, som venstresida i andre land ikkje får gjennomslag for. For det andre at Noreg igjen tok på seg leiartrøya i internasjonal miljøpolitikk. Vi har sett oss verdas mest ambisiøse klimamål og vi har eit internasjonalt anerkjent prosjekt for fangst og lagring av CO2. Ikkje minst vert det lagt merke til at vi leiar an i kampen mot nedhogging av regnskog (som står for opp mot 20 prosent av verdas CO2-utslipp) med å satse milliardsummar. For det tredje at den privatiseringsbølga som har gått over Europa, og slått tungt inn i sosialdemokratiske parti, går motsett veg i Noreg. Vi stoppa privatiseringa av skulen og Jernbaneverket, og kjøpte oss opp i viktige industriselskap. For det fjerde har Noreg bygd opp velferdsstaten i desse åra, og gjennomført reformer som venstresida i det meste av Europa arbeider for. Barnehagereforma er den største velferdsreforma i nyare tid, og inneber den kombinasjonen av tidleg innsats for barn og gode praktiske ordningar for foreldre som det meste av europeisk venstreside arbeider for. Satsinga på skule, eldreomsorg og andre tenester i kommunane står i skarp kontrast til den nedbygginga våre naboland opplever. For det femte har vi hatt fordelings- og fattigdomsfokus i ein periode der mange regjeringar ser på aukande skilnadar som naturskapte. Vi har auka skatten til dei med stor formue og redusert den for dei med låg formue. Samstundes er minstepensjonen auka kraftig, sosialhjelpsatsane er justert opp, bustøtta er utvida og kvalifiseringsprogram er innført for å få fleire tilbake til utdanning og arbeidsliv.

Dette er resultat av at SV sit i regjering. Både vi sjølv og våre venner på den europeiske venstresida skulle ønske vi kunne fått til enno meir. Mange er også kritisk til innstramminga i innvandringspolitikken som er gjennomført det siste halve året. Tilbakegongen ved valet gjorde at SV fekk mindre gjennomslag på dette viktige feltet. Men oppsummeringa er likevel eintydig positiv, noko som best kan dokumenterast ved å sjå på kva som faktisk skjer: I Island har vi ei raudgrøn regjering. I Sverige og Danmark skal raudgrøne koalisjonar etter norsk modell slåst om valsigeren. I Tyskland vert det same diskutert etter sosialdemokratane sitt nederlag i fjor.

SVs kongstanke frå 90-talet, det raudgrøne samarbeidet, er blitt politisk eksportvare frå Noreg. Den viktigaste grunnen er at det er ein politisk suksess, med ein langt klårare profil enn dei grå sosialdemokratiske mindretalsregima, og at det var ein suksess i valet. Og her sviktar Marthinsen fordi han driv politisk ønsketenking i staden for analyse. Han finn opp store mengder frustrerte SV-veljarar som er misnøgde med regjeringsdeltakinga. Problemet er at dei ikkje finst når vi går til talmaterialet. Gjentekne undersøkingar frå førre periode viser at SV sine veljarar er dei som er mest nøgd med regjeringa, og at dei vil ha SV med der. Vi tapte heller ikkje våre veljarar til Rødt (dit frustrerte anti-regjeringsstemmer kunne tenkast å gå), men til Ap, som i langt større grad står for den politikken Marthinsen hevdar det vert protestert mot.

Med andre ord; SVs veljarar er nøgd med regjeringa og dei vil ha oss med der. Men vi må vise dei at SV er naudsynt for at resultatet skal bli bra. Målingane frå valet viser også at SV har halde på tilliten i miljøpolitikken, og at vi har auka tilliten på skulepolitikken etter eit stort fall under og etter valkampen i 2005. Tilbakegongen kom til trass for det, ikkje på grunn av det. Vegen vidare for SV går ikkje ut av regjering og tilbake i tid, men framover:

* Vi må gå nye skritt i miljøpolitikken, og ikkje minst vise at vi vil gjennomføre radikale grep i Noreg.

* Vi må styrke barnevern og forebygging, få bukt med fråfallet i vidaregåande skule og trappe opp kampen mot fattigdom enno meir.

* Vi må bli ein klårare debattskapar og politisk nytenkar samstundes med at vi sit i regjering.

* Vi må bli flinkare til å få fram resultata i regjering som halvfulle beger i staden for halvtomme krus.

For eit år sidan hadde Høgre 13 prosent på meiningsmålingane, og alle du møtte hadde noko negativt å seie om Erna Solberg. No er ho helt og Høgre har 25 prosent på siste måling. Høgresida sine sympatisørar som vil ha SV ut av regjering skal i staden få sjå SVs comeback.



StoppDLD.no

4. November 2009

Kampanjen Stopp Datalagringsdirektivet er stifta. Vellukka stiftelsesmøte i går vil eg seie. Mykje folk, politisk breidde, mediemerksemd og velorganisert. Dette kan bli spennande.

Her kan du skrive under på oppropet slik mellom anna eg har gjort.

Den vidare prosessen no er truleg at Regjeringa vil sende på høyring eit framlegg om implementering i norsk lov før jul. Så vil dette kome til Stortinget ein gong neste år.



Datalagringsdirektivet

2. November 2009

I morgon vert kampanjen Stopp Datalagringsdirektivet lansert i Fritt Ord sine lokale i Oslo. Ei rekke personar og organisasjonar frå venstre til høgre står bak. Eg skal dit å snakke på opningsarrangementet.

Datalagringsdirektivet er blitt aktualisert i det siste fordi det står for tur til godkjenning (eller avvising) av Stortinget for å bli norsk lov, og fordi Soria Moria 2 opnar for at regjeringspartia vil stille seg ulikt.

Det kan høyrest tungt og kjedeleg ut, men er viktig. Direktivet vil pålegge teleoperatørar og nettleverandørar å lagre informasjon som trafikkdata om oss over ei viss tid. Etter visse vilkår kan desse så bli utlevert og teke i bruk i kampen mot kriminalitet. Ei god hensikt, men er det eit godt middel?

Vi som brukar mobil, kort, PC og andre elektroniske verktøy etterlet oss ei mengde spor i dag. Dette er spor som kan dokumenterast og lagrast på eit heilt anna vis enn dei fysiske spora etter oss på gata eller i marka. Samstundes er mange av spora private. Dei er uttrykk for bruk av viktige og daglegdagse reiskapar. Vi seier mykje privat med nettbruken vår, kanskje og med kortbruken. Mobiltelefonen vert av mange i dag brukt like personleg som ein samtale der den andre er til stades?

Vil vi at slike data skal lagrast og brukast meir? Eg meiner dette er eit stort spørsmål. Det dreier seg om daglegdags og privat informasjon som i framtida kan takast i bruk, men også spreiast og misbrukast på eit heilt anna vis enn i dag. Vi veit lite om kva bruk det kan vere sterke argument for om kort tid, eller kva unnatak for utlevering som kan bli aktuelle.

Eg er mot datalagringsdirektivet.

1) Fordi eg ikkje ønskjer denne utviklinga, og eg ser ikje at dei personvernmessige problema er tilbakevist på ein god måte. Tvert om, potensialet for feil og bruk og seinare endra bruk verkar å vere der.

2) Eg kan ikkje sjå at det er dokumentert at kampen mot kriminalitet vil bli klårt styrka av direktivet, og at dei gode motforestillingane difor må vike. Eg meiner behovet for slik lagring og utlevering av data ikkje er godt nok dokumentert.

3) Datatilsynet, personvernkommisjonen samt ei rekke sentrale personar og aktørar i inn- og utland er kritiske (Vampus har godt gjennom det på ein bra måte). Det vil eg seie gjer bevisbyrda særleg stor for å innføre direktivet.

4) Det er ingen ting som tydar på at EØS-avtalen vil bli truga eller sett ut av spel av eit nei til direktivet. Tvert om meiner to sentrale ekspertar på EØS-rett

AP er, i følge Soria Moria 2, for direktivet dersom det ikkje har negative konsekvensar for personvernet. Då vert det vår oppgåve å overbevise dei om at desse konsekvensane finst.

Med Høgre er det litt annleis. Dei er skeptiske til direktivet, men meiner dei kan påverke det ved å seie ja. For det første vil eg jo seie at det ligg i Høgres konservative grunnhaldning å seie nei til dette. Det erlike naturleg at Høgre skal vere mot som SV. For det andre er det jo slik at Høgre verkeleg kan påverke i denne saka. Ikkje litt, men heilt og fullt. Det kan bli den einaste saka opposisjonspartiet Høgre avgjer i denne stortingsperioden. Ved å seie nei kan dei påverke, ja avgjere saka. Og følge sin eigen ideologi. Dei treng berre å vere det dei er, opposisjonspartiet Høgre.

No treng vi ein grundig debatt om ei sak som er særs viktig. Min nestleiarkollega Audun Lysbakken har tidlegare skrive om det. Vår nye stortingsrepresentant Snorre Valen går truleg inn i styret for kampanjen. Og eg vil gjerne ha synspunkt, hjelp med argument og råd om korleis vi bør gå fram i denne saka.