Vi, ei gruppe nordmenn og nokre amerikanske offiserar, fotograferer og ser mot Nord-Korea. Der ser vi på ei gruppe nordkoreanske turistar. Dei ser på oss, og fotograferer. Aldri skal vi møtast, og lite veit vi om dei andre si verd.

Scena er grensa mellom Sør- og Nord-Korea, demarkasjonslinja i den demilitariserte sona (DMZ). Bak (sjå biletet) er det nordkoreanske hovudbygget. Det ligg tre enkle bygningar på sjølve grensa, bygg som vert brukt av begge sider. Aldri samtidig, dei har dører på kvar side av grensa som kan låsast av. Det står soldatar på kvar side av grensa, få meter frå kvarandre. Dei sørkoreanske vender mot Nord-Korea. Det gjer også dei nordkoreanske. Dei skal hindre at folk rømmer over grensa.

Vi er ikkje aleine som besøkande. Det er ein eigen turistindustri på grensa, med rundturar, kikkertar og – litt smaklaust synest eg – ein souvenirbutikk. Men eg er med på det. Det er turisme basert på interesse for Nord-Korea og draumen om gjenforening, men også på å gjere narr av dei. Av Absurdistan, som ein offiser i Neutral Nations Supervisory Commision (NNSC) kallar det.

Det kan verke som Absurdistan. Men aller mest er det ei tragedie. Det var Noregs analytiske og dyktige ambassadør i Seoul, Didirik Tønseth, som først formulerte det for meg. Det er ikkje først og fremst noko å skremme med og gjere narr av, det er ei djup tragedie.

22 millionar menneske lever i den djupaste fattigdom. Mange sultar, dei manglar straum, store delar av landbruket vert drive umotorisert. Ernæringa har gjort at gjennomsnittshøgda er blitt markert lågare enn i Sør på 50 år. I eit land som ved utbrotet av Korea-krigen i 1950 var rikare enn sør på grunn av større ressursrikdom. Det er ein brutal dom over isolasjon. Og over eit tyrannisk diktatur.

I 2008 gav USA 500.000 tonn ris til Nord-Korea. 177.000 tonn vart utlevert, så vart det usemje om 13 koreansktalande amerikanarar kunne delta i utdelinga, eller om det berre skulle vere 7. Nord-Korea er livredd for utanlandsk kontakt med folket. Då det ikkje vart semje på dette punktet vart amerikanarane kasta ut, og resten av risen kom aldri fram.

Det same året skaut ein nordkoreansk tryggingsvakt ei sørkoreansk kvinne. Landa var blitt samde om å starte sørkoreansk turisme til eit vakkert område i nord, innan klårt definerte grenser. Ho gjekk utanfor grensa. Sør-Korea krevde at hendinga skulle granskast av dei to landa i lag. Nord-Korea nekta, og turismen vart avslutta. Med det forsvann 35 millionar dollar årleg i sårt tiltrengt hard valuta frå nord.

Nær grensa har nordkoreanarane bygd opp ein propagandalandsby. Flotte moderne hus, og verdas høgaste flaggstang. Men ingen bur der. Mange av husa er tomme innvendig. Det er bygd opp for å sjå bra ut frå sør, men avslørt av etteretning. (Biletet til høgre er teke mot Nord-Korea, med flaggstanga i propagandalandsbyen midt i biletet. Merk at det ser ut om den har ei glorie rundt seg!)

Det er mange slike historiar. Om eit irrasjonelt og forhistorisk regime som ikkje bryr seg om sitt eige folk, men kjempar desperat mot alle.

Konflikten har vore slik sidan Korea-krigen tok slutt. Etter at Nord-Korea gjekk til angrep på sør i 1950 bølga kampane fram og tilbake. USA og andre land kom med på sør si side, Kina kom med på den andre. I 1953 stod partane på kvar si side av dagens grenser, og det vart det semje om ei midlertidig våpenkvile. Den gjeld framleis, sjølv om Nord-Korea formelt ikkje anerkjenner den lenger. FN-oppdraget som støtta Sør-Korea under krigen står framleis, og saman med NNSC (om vart oppretta i samband med våpenkvila) overvakar dei avtalen om våpenkvile.

I år 2000 vart den gamle opposisjonelle og demokratiforkjemparen Kim Dae Jung president, og tok til orde for ei oppmjuking – solskinnspolitikken. Han møtte Kim Jong Il i det første av to toppmøte same år. I tillegg til bistand og politisk dialog vart det oppretta to kontaktpunkt mellom landa. I tillegg til det nemnde turistområdet var det Keusong industripark, der sørkoreansk kapital og teknologi og nordkoreansk billeg arbeidskraft møttest i næringssamarbeid. Solskinnspolitikken vart effektivt avslutta av den konservative presidenten Lee Myung-bak då han kom til makta i 2008. Med unnatak av Keusong industripark er det lite eller ingen kontakt i dag. Det nordkoreanske angrepet på marinefartøyet Cheonan i år har ikkje gjort det enklare.

Kva vil skje? Får regimet atomvåpen? Bryt det saman? Blir det éit Korea?

Eg veit ikkje. Ingen veit. Særleg er det vanskeleg å vite om regimet vil falle fordi vi veit så lite om landet. Det er likevel mogeleg å spekulere litt, ikkje minst på basis av kva dei tunge aktørane rundt vil. Då er mitt stalltips at lite vil skje.

Ingen har interesse av at Nord-Korea utviklar atomvåpen. Både Kina, Russland, Korea og USA er redd for det, og vil difor ha gode sjansar til å få til eit godt samarbeid om å hindre det.

Men kven har eigentleg interesse av eit gjenforent Korea, den offisielle draumen til Seoul? USA kan nok like tanken dersom det skjer på deira premissar, men har lite eiga makt til å gjere noko med det. Kina (og Russland) likar det dårleg. Dei fryktar det, fordi det betyr at dei får USAs allierte heilt opp til sine grenser.

Kanskje ikkje Sør-Korea heller? Korea har ei stolt historie som ein nasjon i store delar av det siste tusenåret. Dei fleste i Sør-Korea er for eit samla Korea om du spør på gata. Men dei er neppe villig til å betale prisen. Tenk deg at ei verdas sterkaste industrimakter skal absorbere eit av verdas fattigaste folk. Betale for utvikling, integrere folk utan evne til å fungere i eit moderne samfunn. Dette er ikkje som den tyske samlinga, meir som om to planetar skal slå seg saman. Det er lett å merke at den koreanske einskapsdraumen er blanda med ein god dose nedverdigande haldningar til folka, ikkje berre styresmaktene, i nord.

Det mest trulege scenariet kan vere at Nord-Korea blir eit land, der vi må bidra til oppmjuking og regimeendring som best vi kan. Det er den dominerande analysa i Sør-Korea, frå forskarar og utanlandske observatørarar såvel som politikarar. Kina vil ikkje tillate noko anna seier dei. Då må vi stille oss spørsmålet om korleis vi best bidrar til at folk i Nord-Korea kan få det betre, og bli fri.

I dag er landet totalt isolert. På grunn av eigne leiarar sin dumskap, ja. Men det er folket som vert ramma. Sør-Korea har mindre kontakt enn før, dei får ingen tradisjonell bistand og få andre land enn Noreg gjev humanitær hjelp. Det er smart begynne i den enden som oftast gjer meining. Vi må påverke folk sine hovud. Den kalde krigen vart ikkje vunne militært, det var menneska sine hovud vesten vann. I Kina er det ei endring i politisk tenking hos leiarane som fører til endring, ikkje isolasjon og militærmakt.

Dette er ikkje lett overfor Nord-Korea. Det er eit brutalt diktatur som systematisk bryt menneskerettane, og styresmaktene gjer alt for at vanlege folk ikkje skal ha kontakt med utlandet. Observatørar her meiner likevel det er meir kunnskap om verda utanfor gjennom telefon, radioar og munn til munn frå dei som veit noko.

Det må vere meiningsfylt for det internasjonale samfunn å vurdere korleis vi kan søke å ha kontakt med Nord-Korea. Noreg bør også vere i dialog med andre land om det er rett å ikkje yte nødhjelp til folket. Vi og andre bør også stadig vurdere om det finst måtar å gje bistand på som ikkje går til regimet. Utvikling av landbruket? Miljø og energi (Nord-Korea har blant verdas største CO2-utslepp pr capita). Om det er mogeleg å engasjere seg på ein måte som skapar kontakt og gjev hjelp meir enn det styrkar regimet er vanskeleg å seie. Men både Noreg og verda treng å tenke gjennom det.

Ingen veit kva som vil skje. Alle fryktar at landet utviklar kjernevåpen, eller at landet bryt saman i kaos, medan det offisielle målet om eit sameint Korea verkar lite realistisk. Eit regime som hanglar seg vidare er truleg mest realistisk. Då er det kanskje verdt å gje input til folk sine hovud?

Under: Bilete mot Keusong i Nord-Korea, kikkertar i forgrunnen. Meg foran eit grensegjerde, den nordkoreanske superflaggstanga i bakgrunnen. Peter N Myhre og eg inne i eit av husa som ligg på grensa. Nærare bestemt i den delen av huset som ligg på nordkoreansk side, rett ved døra ut til den sida. Heilt lovleg, bevokta av ein sveitsisk major.

Japan er mellom. Mellom to kulturar. Mellom verdas to supermakter, USA og Kina. Mellom si nære fortid som økonomisk mirakel og ei meir usikker framtid. I dette klimaet står landet overfor to fundamentale vegval.

Japans eine vegval dreier seg om kva lag dei skal vere på i framtida. Som Mure Dickie, sjefredaktør for Financial Times i Japan, formulerte det. Er Japan på det kinesiske eller det amerikanske laget i framtida?

Japans næraste og viktigaste allierte er det landet dei gjekk til angrep på i 1941, og som seinare slapp to atombomber over byane Hiroshima og Nagasaki. Det krevst ei særleg pragmatisme for å få til det. Eg kjenner knapt andre døme. Sjølv om det finst skepsis mot USA i Japan, ikkje minst knytt til den amerikanske stillehavsbasen på øya Okinawa, er den politiske eliten i hovedsak samde om dei sterke banda til USA. Det er Japans tryggingsgaranti mot sine asiatiske naboar.

Det er ein garanti dei treng. Sjølv om det ikkje er eit langt historisk fiendskap mellom dei austasiatiske maktene, var perioden som byrja med Meiji-regimet i 1868 og enda med den andre verdskrigen særs brutal. Japan var i denne perioden ei imperialistisk regional stormakt som stod bak grove overgrep både i Kina og på Koreahalvøya. I 1894-95 vann Japan over Kina i krigen om kontroll over Korea-halvøya. I etterkant av dette okkuperte dei Taiwan. Frå og med 1905 okkuperte Japan Korea, frå 1931 Manchuria (nordaustkina) og frå 1937 var dei i krig med Kina. Det var først tapet i andre verdskrigen som gjorde slutt på Japans imperialisme.

Det er framleis sterke spenningar mellom Japan, Korea og Kina. Det ustabile Nord-Korea vert oppfatta som ein sterk trussel i Japan. Såra etter andre verdskrigen er enno ikkje fullt ut lega overfor Sør-Korea.

Likevel; Det er tilhøvet til Kina som gjeld. Kina og Japan støter stadig saman i små episodar. Dei siste dagane har arrestasjonen av ein kinesisk fiskebåtkaptein i japansk farvatn skapt sterke kinesiske protestar. USAs visepresident gjekk då ut med klår støtte til Japan. ”Eit betre tilhøve mellom USA og Kina går via Tokyo” er han sitert på i Japan Times 22.9.

Japanske styresmakter er uroa over den sterke opprustninga Kina gjennomfører. Kina sitt forsvarsbudsjett har i over 20 år auka med minst 10% årleg. Det var på 21.5 mill Yuan i 1988, og er no på utrulege 520 mill Yuan (i tillegg hevdar amerikanarane at det reelle forsvarsbudsjettet er om lag dobbelt så høgt). Budsjettauken har gjort det mogeleg å auke talet på kampfly og marinefartøy kraftig.

Dei siste åra er det observert ein auke i kinesisk militær aktivitet både i Sørkinahavet og Gulehavet. Så sterkt uroar det naboane at det på siste ASEAN-møte var 12 land som protesterte mot det. I følge Yoichi Funabashi, sjefsredaktør i den japansk storavisa Asahi Shimbun, vert det frå kinesisk side no ymta frampå om å legge større vekt på Kinas interesser i desse havområda.

Ingen mindre konfrontasjonar kan hindre at hovudtrekket i tilhøvet mellom Kina og Japan er økonomisk integrasjon. Kina er no Japan sin viktigaste handelspartner, ein posisjon dei har teke frå USA. Det bur 50.000 japanarar i Shanghai. Kinesarar kjøper seg opp japanske selskap i stor stil kan Japan Times melde 21.9. Den økonomiske integrasjonen i austasia er særs sterk. I snitt er no 58% av handelen i Austasia interregional, mot 40% i 1990. Til samanlikning er 65% av handelen i EU interregional (altså innan EU).

Det er dette som får professor i økonomi Eisuke Sakahibara til å utbryte at Kina og Japan bør bli Asias Frankrike og Tyskland. Samanlikninga haltar sjølvsagt, men har ein openbar kjerne; To gamle fiendar, og regionens viktigaste land, som blir økonomisk integrert. Den same Sakahibara tenkjer også høgt om vidare aust- og søraustasiatisk integrasjon og behovet for ei sterkare politisk overbygning over det.

Japan står altså mellom sin tryggingsgaranti frå USA og sin økonomiske integrasjon med Kina og resten av regionen. Dei prøver sjølsagt å balansere dette. Det vert også hovudstrategien framover. Det gjer jo landet ei viktig rolle at dei er eit av få med ei særleg tett binding til både USA og Kina. Samstundes vil det kome situasjonar og politisk val som vil peike den eine eller den andre vegen. I japansk politikk er det ei tydeleg konfliktlinje mellom dei som understrekar banda til USA og dei som vil ha ei sterkare Asia-orientering.

I fjor vann det demokratiske partiet valet, og avløyste eit halvt hundreår med så og seie uavbrutt styre av det liberaldemokratiske partiet. Den nye regjeringa forsøke å orientere Japan noko meir mot Asia, og får kritikk for å skusle bort tilhøvet til USA.

Det er etter mitt syn openbart at Asia-dimensjonen i Japansk politikk vil bli styrka framover. Asia integrasjon vil halde fram, og Japan vil vere ein sentral del av det. Samstundes ber ikkje Asias vekst berre i seg kimen til samarbeid, men også til konflikt. Difor vil Japan så langt som mogeleg halde USA inne og halde på det tette samarbeidet over stillehavet.

Det andre vegvalet er om Japan skal utvikle ein velferdsstat inspirert av Europa.

I tiåra fram mot 90-talet var Japan verdas økonomiske mirakel og ein populær økonomisk modell. Dei siste tiåra har vore tyngre. Tre store kriser har halde økonomisk vekst og utvikling tilbake, og låge barnetal (som eg har skrive om her) gjev store utfordringar for framtida.

I møtet med denne utfordringa kan Japan anten velge å utvikle vidare ein økonomisk modell frå dei dei har kulturelt felleskskap med, Austasia og USA. Asiatisk arbeidsmoral og kollektivisme blanda med amerikansk entrepenørskap og skattenivå har skapt landet sin økonomiske framgang. Men lite tyder på at denne modellen kan løyse problema dei møter i dag. Arbeids- og familiemønsteret i landet held barnetala nede.

Japan må velge om dei vil gå i retning av ein europeisk velferdsmodell for å gjere det lettare å få barn, og dermed sikre grunnlaget for velferden i framtida. Kulturelt vil det vere framand for Japan. Men økonomisk vil det vere ei naturleg utvikling av landet. Dei har dessutan mange føresetnadar for ein velferdsstat på plass; høg tillitt til styresmaktene, erfaring med velferdsordningar gjennom arbeidslivet og ein sterk privat sektor. I tillegg har landet relativt små løneskilnadar og er meir homogent enn det Noreg var for 60 år sidan. Omfattande innvandring – ei anna mogeleg løysing – verkar å vere enno meir utenkeleg i japansk kultur.

Valet av retning i sosial og økonomisk politikk vil ha avgjerande innverknad på landet vidare.

På onsdag i forrige veke besøkte eg Blå Kors i Storgata i Oslo.

Blå kors starta opp i Noreg i 1906. Blå Kors vart stifta i Sveits som Røde Kors sin innanrikspolitiske fetter. Der Røde Kors opererte i krigsområde, skulle Blå Kors ta seg av dei såra på «livets store slagmark», der Kong Alkohol var krigsherre. Dei er ein av mange innan ideelt drive velferd som er like gamle som velferdsstaten sjølv, eller eldre. Røde Kors, Frelsesarmeen og Kirkens Bymisjon er andre. Difor er det også samarbeidspartnarar vi kan stole på har eit langsiktig perspektiv.

Eg har dei siste åra kome til at vi bør ha som mål å få ein større ideell sektor i velferdssamfunnet (sjå meir om det i Aftenposten). Mange i SV er samde med meg i det, og mange har jobba for det på Stortinget, i kommunstyrere og i organisasjonane sjølv. Men det er ikkje klart nok reflektert i våre program, og eg møter mange som har eit heilt anna inntrykk.

Dei ideelle deler i stor grad verdigrunnlag med dei med velferdsstaten, men i tillegg kan ideell sektor tilby noko som velferdsstaten slit med:

For det første kan dei tidleg sjå nye behov, og raskt snu seg rundt for å møte dei. Blå Kors sitt arbeid med spelavhengige er eit godt døme på det, det byrja allereie midt på 90-talet. I barnehagens barndom var det ideelle og foreldre som stod for mykje av utbygginga. I dag treng vi meir av det same innan rusfeltet og overfor ungdom fell ut av vidaregåande skule og treng andre tilbod enn tradisjonell skulegang.

For det andre er engasjementsdrivne organisasjonar som rekrutterer frivillige, tek i bruk nye metodar og dyrkar fram ein direkte og tett kontakt med dei dei vil hjelpe. Mange tilsette i ulike delar av velferdsstaten ønskjer det same, men store byråkratiske organisasjonar slit med å få det til.

Det offentlege kan gjere meir for å dyrke fram ideellt drive velferdstilbod: Vi må tilby langsiktige kontraktar, lage eigne anbodsrundar og etablere langsiktige samarbeidsavtalar. Og så må vi skilje klårare mellom dei ideelle og kommersielle. For i dag vert mange ideell skvisa ut av dei kommersielle. I Oslo har både Røde Kors og Frelsesarmeen slutta å drive sjukeheimar. Av tala kan vi sjå at det blir fleire kommersielle og færre ideelle innan velferd i Noreg. Det burde vere motsatt. Kva skil dei?

Verdigrunnlaget. Verdigrunnlaget er å hjelpe folk med liva sine, og å yte tenester som gjer folk eit godt og trygt liv. Utbyttet for Blå Kors er ikkje utbetaling av overskot til eigarane, utbyttet deira er at folk får det betre. Dei kommersielle skal i lange løp tene pengar på velferd, og må la det syre sine val og prioriteringar.

Stabilitet. Mange av dei ideelle har vore her i hundreår og vil vere her så lenge det erfolk å hjelpe og tenester å yte. Dei kommersielle vil vere herså lenge dei kan tene pengar på velferden.

Erfaringane. Vi har mange dårlege erfaringar med kommersielle aktørar som kjem inn på velferdsfeltet. På barnevernsfeltet er det avslørt store utbytter dei siste åra, medan pengane trengs sårt i oms0rgen. I Oslo har dei ideelle opplevd å bli pressa ut til fordel for dei kommersielle. Den private, kommersielle John Bauer-skulen som fekk starte opp under Bondevik2-regjeringa vart teke i juks. I Sverige har det vore mange saker rundt dei private skulane, og det er varsla ei innstramming frå den borgarlege regjeringa.

Anbodskonkurransar med rigide pris- og kvalitetsmål favoriserer store, kommersielle aktørar. Dei har kapital i ryggen, og kan tåle låg inntening ei periode. Dei siste åra har vi sett korleis dei ideelle slit her fordi dei ikkje kan presse prisen eller droppe pensjonsavtale, men er kompromisslaust kvalitetsorientert. I dag blir ikke dei private, ideelle organisasjonane sine utviklingsmuligheiter og særprega mål vektlagt i anbudsrundane.

Velferdsstaten må vere ryggraden i velferd i Noreg, og den bør halde fram med å vakse og utvikle seg. Samstundes bør ideell sektor bli større, få betre vilkår men ikkje minst bli annerkjent for sine eigne verdiar og bidrag. Skal vi få til det må vi gje fortrinn framfor dei kommersielle, og lage stabile avtalar med dei ideelle som bygger på deira særlege føresetnadar.

På mandag var eg i diverse debattar med Erna Solberg med utgangspunkt i denne artikkelen i Dagsavisen. I den hevda eg at Høgre aldri har vore og aldri kjem til å bli eit velferdsparti. Eg begrunna det med at dei har arbeida mot og stemt mot ei rekke sentrale velferdsreformer dei siste 120 åra.

Det mest interessante med denne debattrunden var Erna Solberg sin reaksjon på ein konkret, og etter mitt syn ganske openbar og uskuldig, påstand kom med. Eg sa at dei politiske partia i Noreg representerer ulike interesser i samfunnet.

Erna Solberg blei irritert og indignert av denne påstanden. Det er ikkje slik at partia representerer ulike interesser, men ulika ideear svarte ho den første gongen. Dette er ei vulgær framstilling svarte ho den andre gongen.

Eg synest dette er interessant. For meg er det elementær historie, politisk sosiologi og statsvitskap at det er slik eg sa. Med nyansar sjølvsagt; mange stemmer også på tvers av interessene, og dei var meir framtredande i partia før. Men likefullt, om vi ser på historien, veljarane eller omlandet til partia er dette openbart. Kvifor vil ikkje Høgre at partia i norsk politikk skal representere ulike interesser? Eg trur det er på grunn av dei interessene dei representerer. I Noreg kler det ingen å representerer dei med høgast inntekt, mest makt. Vi likar ein underdog. Det kler særleg ikkje eit part som vil vere eit folkeleg velferdsparti.

Denne kommentaren kan tene som ein mild illustrasjon til mitt poeng over.

Nytt debattmøte i rødgrønt debattforum:

Trenger middelklassen velferdsstaten?
1. september kl 19-21 arrangerer Rødgrønt debattforum: Trenger middelklassen velferdsstaten? Dette er den andre debatten i forumet, som gjennom hele høsten skal utfordre og utvikle det rødgrønne samarbeidet.

Velferdsstaten er en nordisk suksesshistorie. Den har vært sentral i å sikre små forskjeller, sosial mobilitet og et ideal om like muligheter. Men hvordan den skal se ut og hva vil vi betale for den? Vi tar debatten om hva som er veien videre for velferdsstaten. Finnes det en bro mellom universelle ordninger og skreddersydde tilbud? Må middelklassen betale mer skatt for å sikre velferden i fremtiden – eller gjør den private rikdommen det mer naturlig med økt brukerbetaling og flere private tilbud? Passer velferdsstaten i et flerkulturelt samfunn, eller var den tilpasset det homogene, helhvite Norge?

Kort sagt: Bør vi utvide, bevare, omforme eller utfase den trauste velferdsstaten?

I panelet er:

Karl Ove Moene – Professor i økonomi UiO
Per Kleppe – tidligere finansminister
Hadia Tajik – stortingsrepresentant AP
Inga Marte Thorkildsen – stortingsrepresentant SV
Per Olaf Lundteigen – stortingsrepresentant Senterpartiet

Redaktøren i det venstreorienterte vekemagasinet Ny Tid, Dag Herbjørnsrud, skriv i sin siste leiar at SV bør forlate regjeringa. Eg lyttar alltid med interesse når interessante og oppegåande folk til venstre fremmar sitt syn på SV. Det skjer dessutan i den tidlegare partiavisa til SV, som igjen sprang ut av det radikale tidsskriftet Orientering som var eit sentralt miljø rundt stiftinga av SF.

I dette tilfellet har Herbjørnsrud også teke seg plass til å argumentere grundig for sitt syn. Eg er likevel usamd med han. Eg synest argumenta vert for situasjonsbestemte, og perspektivet på venstresida sine mål for smått. Han overvurderer dessutan kor bra det er å vere i opposisjon. Det tør eg seie, som har prøvd det ei stund! Her er mitt svar:

Fornya kraft, ikkje avgang

Av Bård Vegar Solhjell, nestleiar SV

Redaktøren i Ny Tid, Dag Herbjørnsrud, skriv i den siste leiaren sin at SV bør gå ut av regjeringa. Etter mitt syn er det eit dårleg forslag for Noreg, for venstresida og for SV. Perspektivet blir for smått og kortsiktig.

Då Soria Moria-erklæringa kom i 2005 vart den hylla som ambisiøs og radikal. No er den for det meste gjennomført. Den merksemda den har fått på venstresida i andre europeiske land har blitt mindre rapportert her heime. Eg innleia om Soria Moria og den norske raudgrøne regjeringa på ein konferanse for europeiske venstreparti i Nederland i 2007. Gjennomgangstonen var at det var den mest radikale regjeringsplattforma i Europa, og at ein i Europa merka den politiske endringa i Noreg.

Kva merka dei? For det første ein meir radikal utanrikspolitikk. Noreg trakk dei militære styrkane ut av Irak og ut av den amerikansk-leia OEF i Afghanistan etter valsigeren. Vi oppretta kontakt med den palestinske samlingsregjeringa som dei fleste europeiske land ikkje ville ha kontakt med. Vi auka bistanden til over 1 prosent, og vi stilte oss i spiss for gjeldsslette til fattige land. Alt saman kjende SV-standpunkt, som venstresida i andre land ikkje får gjennomslag for. For det andre at Noreg igjen tok på seg leiartrøya i internasjonal miljøpolitikk. Vi har sett oss verdas mest ambisiøse klimamål og vi har eit internasjonalt anerkjent prosjekt for fangst og lagring av CO2. Ikkje minst vert det lagt merke til at vi leiar an i kampen mot nedhogging av regnskog (som står for opp mot 20 prosent av verdas CO2-utslipp) med å satse milliardsummar. For det tredje at den privatiseringsbølja som har gått over Europa, og slått tungt inn i sosialdemokratiske parti, går motsett veg i Noreg. Vi stoppa privatiseringa av skulen og Jernbaneverket, og kjøpte oss opp i viktige industriselskap. For det fjerde har Noreg bygd opp velferdsstaten i desse åra, og gjennomført reformer som venstresida i det meste av Europa arbeider for. Barnehagereforma er den største velferdsreforma i nyare tid, og inneber den kombinasjonen av tidleg innsats for barn og gode praktiske ordningar for foreldre som det meste av europeisk venstreside arbeider for. Satsinga på skule, eldreomsorg og andre tenester i kommunane står i skarp kontrast til den nedbygginga våre naboland opplever. For det femte har vi hatt fordelings- og fattigdomsfokus i ein periode der mange regjeringar ser på aukande skilnadar som naturskapte. Vi har auka skatten til dei med stor formue og redusert den for dei med låg formue. Samstundes er minstepensjonen auka kraftig, sosialhjelpsatsane er justert opp, bustøtta er utvida og kvalifiseringsprogram er innført for å få fleire tilbake til utdanning og arbeidsliv.

Det norske prosjektet spreier seg no. I Island har vi ei raudgrøn regjering. I Sverige og Danmark skal raudgrøne koalisjonar etter norsk modell slåst om valsigeren. I Tyskland vert det same diskutert etter sosialdemokratane sitt nederlag i fjor.

SVs kongstanke frå 90-talet, det raudgrøne samarbeidet, er blitt politisk eksportvare frå Noreg. Den viktigaste grunnen er at det er ein politisk suksess, med ein langt klårare profil enn dei grå sosialdemokratiske mindretalsregima, og at det var ein suksess i valet.

Dette er resultat av at SV sit i regjering. Utålmodige menneske som oss vil likevel alltid ønske å få til meir. Ikkje minst etter tilbakegongen ved valet i fjor haust er det ei tøff oppgåve.

Men løysinga ligg ikkje i at SV går ut av regjeringa.

Det vil vere ei dårleg løysing for Noreg, som vil få ein meir kaotisk politisk situasjon der høgrekreftene får betre spelerom og venstresida mindre innverknad. I miljøpolitikken vil det vekke til live det sovande fleirtalet av AP, H og FrP i Stortinget.

Det vil vere ei dårleg løysing for venstresida nasjonalt og internasjonalt. Vi treng sentrum-venstre regjeringar som kan prestere endring over tid.

Det vil også vere ei dårleg løysing for SV. Vi har ikkje meir enn våre 6.2% då heller. Men vi vil ha null innverknad over politikken. Gjentekne undersøkingar frå førre periode viser at SV sine veljarar er dei som er mest nøgd med regjeringa, og at dei vil ha SV med der. Vi tapte heller ikkje våre veljarar til Raudt (dit frustrerte anti-regjeringsrøyster kunne tenkast å gå), men til Ap – som jo sit i regjeringa.

Det SV oppnår med å forlate regjeringa er mindre innverknad for venstresida og miljørørsla, samt å svekke den nordiske trenden mot raudgrøne samarbeid.

Løysinga ligg i å styrke og ta leiinga i det raudgrøne samarbeidet, ikkje i å bryte ut av det:

* Vi må gå nye skritt i miljøpolitikken, og ikkje minst vise at vi vil gjennomføre radikale grep i Noreg i mange år framover.

* Vi må styrke barnevern og førebygging, få bukt med fråfallet i vidaregåande skule og trappe opp kampen mot fattigdom enno meir.

* Vi må bli ein klårare debattskapar og politisk nytenkar samstundes med at vi sit i regjering.

* Vi må få fram dei mange endringane vi gjennomfører som regjeringsparti, og utfordre høgresida langt sterkare.

For litt over eit år sidan hadde Høgre 13 prosent på meiningsmålingane, og alle du møtte hadde noko negativt å seie om Erna Solberg. No er ho helt og Høgre har 25 prosent på siste måling. Stemningar snur fort i politikken. Det gjeld å halde fast på det som er politisk riktig over tid.

Sidan forrige gong eg blogga – før min lange ferie i heile juli og nokre arbeidsdagar i august – har det gradvis vakse fram ei stor sak som har dominert mediebiletet dei siste dagane totalt. Spørsmålet om bygging av ei krafline mellom Sima og Samnanger i Hardanger.

Dei fleste som ser litt på TV eller les aviser har fått med seg regjeringas vedtak om å bygge ei slik linje. Mange har nok også fått med seg at SV var usamd i vedtaket, og at vi arbeidde for at regjeringa skulle gjere ei uavhengig utgreiing av vedtaket før vi konkluderte. Slik vart det ikkje. Det vil seie, før i dag. I dag offentleggjorde statsministeren at regjeringa vil gjere ei uavhengig utgreiing av sjøkabelalternativet.

Vi er glad for vedtaket, fordi vi då kan få eit uavhengig grunnlag for det alternativet som mange held fram. Og fordi vi då får oppdatert, eksternt grunnlag for det som sikkert vert ei vanskeleg vurdering.

I morgon dreg eg vekk frå denne debatten for eit par dagar, til Aust-Finmark for å vere presis. Eg skal saman med dei parlamentariske leiarane for dei to andre regjeringspartia på ein to dagars kort tur i Finnmark. Vi skal til Vadsø, Nesseby og Alta. Det vert ein spennande tur til ein viktig region, og også eit godt høve til å snakke med dei to andre. Det treng vi nok.

I to år hadde eg gleda av å arbeide i lag med Tora Aasland, statsråd for forsking og høgare utdanning.  Eg hadde godt høve til å sjå korleis ho arbeidde.

Den arbeidsmåten vil eg døype Toras metode. Toras metode er resultatorientert, men tålmodig. Argumenterande, men ikkje insisterande. La meg illustrere:

Kort tid etter at ho vart statsråd kom det såkalla Stjernøutvalet med si innstilling. Både Tora og eg hadde sans for dei perspektiva utvalet trakk opp: Klarare kvalitetsmål for høgare utdanning, sterkare profesjonsutdanningar, endringar i finansieringssystemet og mest kontroversielt; arbeidsdeling og samanslåing av universitet og høgskular til langt fleire einingar. Tora insisterte likevel på at dette grepet i innstillinga måtte avvisast som eit nasjonalt strukturgrep. Ho var sterkt for retninga, men klår på at metoden måtte vere annleis. Vi ville berre få det til om drivkrafta var institusjonane sitt eige ønskje om og forståing for arbeidsdeling og evt samanslåing.

Sidan det har ho arbeidd målretta for det med eit sett av verkemiddel: Tett dialog med institusjonane, systematisk argumentasjon for tettare samarbeid, økonomiske incentiv, oppfordring til at dei finn sine eigne samarbeidsløysingar og ein krystallklar og eksplisitt respekt for dei som ikkje vel samanslåing.

Resultat: Tidenens bølge av samanslåingar, samarbeid og betre arbeidsdeling i norsk høgare utdanning. Sjølvdrivne prosessar i Troms, i Nordland, på vestlandet, rundt Oslofjorden, i Møre og Romsdal (!) og sikkert nokre til eg ikkje kjem på i farten. Eg har møtt fleire av dei involverte institusjonane. Det dei har til felles er at dei sjølv opplever å ha initiativet, dei har ei reell forståing for utfordringane og dei har tid og rom til å finne den løysinga som passar dei. Det inkluderer også den institusjonen eg har vore på der det var stor skepsis til denne tenkinga; dei var trygge på at dei kunne velge sjølv, og dermed bruke tid på å finne sin veg vidare.

I kontrast til dette: I perioden 2001-2005 var Erna Solberg kommunalminister, og fekk tittelen jern-Erna i media. Det var på grunn av asylpolitikken, men den same stilen brukte ho når det gjaldt kommunesamanslåingar. Store ord og høge mål, press på kommunane og økonomiske incentiv. Resultat: Eg har ikkje sjekka, men ei bølge av samanslåingar vart det ikkje.

Den siste metoden gjer fleire medieoppslag, den framstår tøffare og meir “tydeleg” og er meir populær i riksavisene sine redaksjonar. Det er feil å seie at resultat ikkje spelar ei rolle i media si vurdering av politikarar. For dei spelar ei rolle. Men i langt mindre grad enn korleis politikaren framstår for mediene. Bjarne Håkon Hanssen fekk lite skryt for gjennomføringa av dei kompliserte pensjons- og NAVreformene, men vart hylla som ein visjonær politikar då han lanserte samhandlingsreformen. Heilt etter manus har Anniken Huitfeldt fått litt tyn i vinter etter at ho tok over for Trond Giske, men eg har til å gode å sjå eit einaste politisk argument for det. Det er også vert å merke seg omtalen av den “tøffe” Torbjørn Røe Isaksen vs den systematiske Bent Høie.

Ingen journalist eg kjenner har fått med seg at veksten i forskingsbudsjetta var sterkare i forrige fireårsperiode enn veksten i kulturbudsjetta dei fire siste åra. Det kan tolkast på minst på to vis. Den politiske, at dei som arbeidde med forsking var flinke til å sikre pengar til sin sektor. Den meidale, at dei som arbeidde med kultur var flinke til å selge sine pengar. Begge delar er rett, og begge delar høyrer vel med i biletet, gjer det ikkje?

Alle som er raudgrøne og søkandepå same tid kan ha glede av å møte opp på det første møtet Rødgrønt debattforum arrangerer.

Det er eit arrangement på Litteraturhuset onsdag den 2.juni klokka 19-21. Kristin Halvorsen, Trond Giske, Ole Petter Ottersen og Victor Normann skal diskutere “Frå svart oljeøkonomi til grønn kunnskapsøkonomi”.

Dette er det første av ein serie møter som Rødgrønt debattforum vil arrangere. Vi vil utfordre og utvikle det raudgrøne samarbeidet, slik du kan lese meir om her.

Eg har kronikk om Israel/Palestina-konflikten i dagens VG papir. Eg finn den ikkje på nett, men ein noko lenger versjon av den same kjem her:

Makt bak kravene

Av Bård Vegar Solhjell, nestleder SV

Det må settes makt bak kravene overfor Israel. Norge må ta en lederrolle internasjonalt for dette.

”Palestine is desolate and unlovely” skrev Mark Twain i 1867. Man kan forstå han. Selv om Jordandalen og slettene ved Middelhavet er frodige, er dalene og høydedragene vi kaller Galilea, Samaria og Judea karrige og ugjestmilde. Her bor store deler av den israelske og palestinske befolkningen i byer som Jerusalem, Betlehem, Hebron, Ramallah og Nazareth – i dag også i ulovlige bosetninger. Det er dette lille området som er kjernen i konflikten mellom israelere og palestinere.

I fire dager har jeg besøkt mange av byene i området. Jeg har snakket med palestinske og israelske politikere fra de fleste fløyer. Jeg har møtt lokale og internasjonale organisasjoner og observatører.

Hvilke inntrykk sitter jeg igjen med? Hva kan det internasjonale samfunnet og Norge gjøre?

På den ene siden har jeg et klarere bilde. Okkupasjonen er enda mer brutal enn jeg visste. Israel har total militær kontroll på Vestbredden, og det er utallige dokumenterte eksempler på overgrep fra de israelske styrkene. Som en tidligere kommandosoldat uttrykte det til meg: ”There is no nice way to occupy a country”.

Den ulovlige muren Israel bygger på palestinsk jord skiller palestinske familier fra hverandre og mennesker fra jobbene sine. Det bygges gradvis ut ulovlige bosetninger som spiser Israel inn på palestinsk territorium. Fra noen av disse foregår det omfattende trakassering – også i enkelte tilfeller drap – av palestinere. Israelske myndigheter gjør lite for å stoppe det. I palestinsk Øst-Jerusalem tvangsflyttes palestinere fra sine hjem og israelske bosettere flytter inn i de samme husene. Blokaden av Gaza skaper fattigdom og setter en stopper for sosiale utviklingen der.

Det foregår en systematisk segregering på Vestbredden. Det bygges egne veier for ulovlige bosettere som palestinerne ikke kan kjøre på. Det er veisperringer som skal hindre at palestinerne kommer seg rundt fritt. Det er forskjell på vannforsyningen til palestinere og israelere på Vestbredden. Det er liten tvil om at Israel systematisk forskjellsbehandler mennesker på bakgrunn av nasjonalitet.

De juridiske, politiske og økonomisk fakta jeg har referert over – bosetningen, muren, veiene, blokaden – er tungt dokumentert av FN, av internasjonale observatører og organisasjoner og av israelske uavhengige organisasjoner.

For eksempel: FN (UNWRA) dokumenterte 464 fiendtlige angrep fra ulovlige bosettere på palestinere  i 2009. Jeg så selv den norskledede observatørstyrken TIPH (Temporary International Presence in Hebron) i aksjon. De observerer, tar bilder og dokumenterer ulovligheter og overgrep i Hebron by.

Å kalle okkupasjonen brutal slik jeg gjør er en meningsytring. Men bruddene på internasjonal lov, bruddene på menneskerettigheter og blokaden av Gaza er ikke meningsytringer. Det er dokumenterte fakta, med mindre man ikke stoler på FN, internasjonale organisasjoner og observatørenheter som TIPH.

På den andre siden er det nyanser i denne konflikten som man må forstå og erkjenne for å kunne fylle ut bildet. Både israelere og palestinere har nasjonale historier som kan bidra til forklare hvorfor vi er der vi er i dag. Det har bodd arabere kalt palestinere i området i uminnelige tider. Så sent som i 1880 utgjorde de over 80% av befolkningen i området. Det har også bodd jøder i området i uminnelige tider, og jødene skriver sin nasjonale og religiøse historie tilbake til det samme området. Derfor må en rettferdig fred gi rom for at begge folk kan leve verdige og sikre liv der.

Jerusalem er en sentral by i jødedomen og kristendomen, men også i Islam. Et langt steinkast ovenfor klagemuren – jødenes viktigste helligdom – ligger Al Aqsa-moskeen, som er den tredje viktigste helligdommen i Islam. I lange perioder har ulike folkegrupper levd fredelig side ved side her. Palestinere og jøder bor spredt utover ulike strøk i byen. I dag kaller situasjonen likevel på en tostatsløsning. Ingen løsning kan finnes uten en deling av Jerusalem, og en sikring av religionsfriheten og alles tilgang til Gamlebyen.

Jeg er overbevist om at Norge har en rolle å spille i å skape fred. Men Norges rolle er ikke meglerens. Vi skal ha en lederrolle i arbeidet med at det internasjonale samfunnet setter makt bak kravene overfor Israel.

1. Vi skal fortsette å være en tung økonomisk aktør i Midtøsten. Norge leder den såkalte giverlandsgruppa, og har gjennom det en nøkkelrolle i å bygge opp den palestinske staten. Det foregår nå en interessant utvikling på Vestbredden med høy økonomisk vekst i fjor og en økonomisk plan med bred internasjonal støtte. Dette skaper utvikling og reduserer fattigdom, men det øker også sjansen for at palestinerne en dag kan erklære en egen stat.

2. Vi må ha kontakt med alle viktige politiske parter, også de vi er dypt uenige med. Få om noen regjeringer i den vestlige verden har kontakt med Hamas, det største partiet ved det siste valget i Palestina. De arabiske landene vil ikke sitte ved samme bord som Israels utenriksminister, Avigdor Libermann. Begge deler kan man forstå, men det bidrar ikke til fred. Den interne politiske splittelsen i landene er en del av problemet, og det finnes ingen løsning uten bred forankring. Alle seriøse politiske krefter i de to land må møtes med alvor, og konfronteres med sine meninger og handlinger. Norge må møte alle.

3. Vi må legge mer vekt på demokratispørsmål i regionen. Jeg er svært bekymret for anti-liberale strømninger på begge sider. Israels sterkeste kort har vært at de er et liberalt demokrati. Dette utfordres nå av klappjakt på fredsstemmer og forslag om å begrense finansieringen av frivillige organisasjoner. På palestinsk side foreligger rapporter om overgrep og vilkårlige fengslinger både på Gaza og Vestbredden. På Gaza er det Hamas som tar ut Fatah-folk, på Vestbredden brukes sikkerhetsstyrker til det motsatte.

4. Vi må være en aktiv pådriver for at verden setter makt bak kravene. For få år siden hadde vi med to regjeringer å gjøre som ville ha en tostatsløsning. Det er lite som tyder på at Israels regjering vil det nå. Vi er kommet dit at Israels okkupasjon må få konsekvenser. Det internasjonale samfunn må sette makt bak kravene sine, og vise Israel at det har en kostnad å bryte internasjonal lov.

- Vi må samle støtte for Norges politikk om ikke å handle våpen med Israel

- Vi må utfordre USA til å holde tilbake økonomisk og annen støtte til Israel

- Vi bør vurdere toll og restriksjoner på varer fra okkuperte område, samt vurdere andre smarte sanksjoner som rammer brudd på internasjonal lov.

- Vi må bygge en sterk internasjonal front mot blokaden av Gaza.

- Vi bør utvide vårt eget etiske regelverk for pensjonsfondet (f.eks til statsobligasjoner), og argumentere for slike regelverk internasjonalt.

Dette er ikke noen boikott av Israel, men smarte sanksjoner målrettet mot brudd på internasjonal lov.

Norge er ikke nøytrale, vi er en politisk aktør som tar stilling. Vi støtter FNs resolusjoner som kritiserer okkupasjonen og byggingen av muren. Det som mangler er at dette ikke bare blir ord, men handling.