Blå kors starta opp i Noreg i 1906. Blå Kors vart stifta i Sveits som Røde Kors sin innanrikspolitiske fetter. Der Røde Kors opererte i krigsområde, skulle Blå Kors ta seg av dei såra på «livets store slagmark», der Kong Alkohol var krigsherre. Dei er ein av mange innan ideelt drive velferd som er like gamle som velferdsstaten sjølv, eller eldre. Røde Kors, Frelsesarmeen og Kirkens Bymisjon er andre. Difor er det også samarbeidspartnarar vi kan stole på har eit langsiktig perspektiv.

Eg har dei siste åra kome til at vi bør ha som mål å få ein større ideell sektor i velferdssamfunnet (sjå meir om det i Aftenposten). Mange i SV er samde med meg i det, og mange har jobba for det på Stortinget, i kommunstyrere og i organisasjonane sjølv. Men det er ikkje klart nok reflektert i våre program, og eg møter mange som har eit heilt anna inntrykk.

Dei ideelle deler i stor grad verdigrunnlag med dei med velferdsstaten, men i tillegg kan ideell sektor tilby noko som velferdsstaten slit med:

For det første kan dei tidleg sjå nye behov, og raskt snu seg rundt for å møte dei. Blå Kors sitt arbeid med spelavhengige er eit godt døme på det, det byrja allereie midt på 90-talet. I barnehagens barndom var det ideelle og foreldre som stod for mykje av utbygginga. I dag treng vi meir av det same innan rusfeltet og overfor ungdom fell ut av vidaregåande skule og treng andre tilbod enn tradisjonell skulegang.

For det andre er engasjementsdrivne organisasjonar som rekrutterer frivillige, tek i bruk nye metodar og dyrkar fram ein direkte og tett kontakt med dei dei vil hjelpe. Mange tilsette i ulike delar av velferdsstaten ønskjer det same, men store byråkratiske organisasjonar slit med å få det til.

Det offentlege kan gjere meir for å dyrke fram ideellt drive velferdstilbod: Vi må tilby langsiktige kontraktar, lage eigne anbodsrundar og etablere langsiktige samarbeidsavtalar. Og så må vi skilje klårare mellom dei ideelle og kommersielle. For i dag vert mange ideell skvisa ut av dei kommersielle. I Oslo har både Røde Kors og Frelsesarmeen slutta å drive sjukeheimar. Av tala kan vi sjå at det blir fleire kommersielle og færre ideelle innan velferd i Noreg. Det burde vere motsatt. Kva skil dei?

Verdigrunnlaget. Verdigrunnlaget er å hjelpe folk med liva sine, og å yte tenester som gjer folk eit godt og trygt liv. Utbyttet for Blå Kors er ikkje utbetaling av overskot til eigarane, utbyttet deira er at folk får det betre. Dei kommersielle skal i lange løp tene pengar på velferd, og må la det syre sine val og prioriteringar.

Stabilitet. Mange av dei ideelle har vore her i hundreår og vil vere her så lenge det erfolk å hjelpe og tenester å yte. Dei kommersielle vil vere herså lenge dei kan tene pengar på velferden.

Erfaringane. Vi har mange dårlege erfaringar med kommersielle aktørar som kjem inn på velferdsfeltet. På barnevernsfeltet er det avslørt store utbytter dei siste åra, medan pengane trengs sårt i oms0rgen. I Oslo har dei ideelle opplevd å bli pressa ut til fordel for dei kommersielle. Den private, kommersielle John Bauer-skulen som fekk starte opp under Bondevik2-regjeringa vart teke i juks. I Sverige har det vore mange saker rundt dei private skulane, og det er varsla ei innstramming frå den borgarlege regjeringa.

Anbodskonkurransar med rigide pris- og kvalitetsmål favoriserer store, kommersielle aktørar. Dei har kapital i ryggen, og kan tåle låg inntening ei periode. Dei siste åra har vi sett korleis dei ideelle slit her fordi dei ikkje kan presse prisen eller droppe pensjonsavtale, men er kompromisslaust kvalitetsorientert. I dag blir ikke dei private, ideelle organisasjonane sine utviklingsmuligheiter og særprega mål vektlagt i anbudsrundane.

Velferdsstaten må vere ryggraden i velferd i Noreg, og den bør halde fram med å vakse og utvikle seg. Samstundes bør ideell sektor bli større, få betre vilkår men ikkje minst bli annerkjent for sine eigne verdiar og bidrag. Skal vi få til det må vi gje fortrinn framfor dei kommersielle, og lage stabile avtalar med dei ideelle som bygger på deira særlege føresetnadar.

Det mest interessante med denne debattrunden var Erna Solberg sin reaksjon på ein konkret, og etter mitt syn ganske openbar og uskuldig, påstand kom med. Eg sa at dei politiske partia i Noreg representerer ulike interesser i samfunnet.

Erna Solberg blei irritert og indignert av denne påstanden. Det er ikkje slik at partia representerer ulike interesser, men ulika ideear svarte ho den første gongen. Dette er ei vulgær framstilling svarte ho den andre gongen.

Eg synest dette er interessant. For meg er det elementær historie, politisk sosiologi og statsvitskap at det er slik eg sa. Med nyansar sjølvsagt; mange stemmer også på tvers av interessene, og dei var meir framtredande i partia før. Men likefullt, om vi ser på historien, veljarane eller omlandet til partia er dette openbart. Kvifor vil ikkje Høgre at partia i norsk politikk skal representere ulike interesser? Eg trur det er på grunn av dei interessene dei representerer. I Noreg kler det ingen å representerer dei med høgast inntekt, mest makt. Vi likar ein underdog. Det kler særleg ikkje eit part som vil vere eit folkeleg velferdsparti.

Denne kommentaren kan tene som ein mild illustrasjon til mitt poeng over.

Trenger middelklassen velferdsstaten?
1. september kl 19-21 arrangerer Rødgrønt debattforum: Trenger middelklassen velferdsstaten? Dette er den andre debatten i forumet, som gjennom hele høsten skal utfordre og utvikle det rødgrønne samarbeidet.

Velferdsstaten er en nordisk suksesshistorie. Den har vært sentral i å sikre små forskjeller, sosial mobilitet og et ideal om like muligheter. Men hvordan den skal se ut og hva vil vi betale for den? Vi tar debatten om hva som er veien videre for velferdsstaten. Finnes det en bro mellom universelle ordninger og skreddersydde tilbud? Må middelklassen betale mer skatt for å sikre velferden i fremtiden – eller gjør den private rikdommen det mer naturlig med økt brukerbetaling og flere private tilbud? Passer velferdsstaten i et flerkulturelt samfunn, eller var den tilpasset det homogene, helhvite Norge?

Kort sagt: Bør vi utvide, bevare, omforme eller utfase den trauste velferdsstaten?

I panelet er:

Karl Ove Moene – Professor i økonomi UiO
Per Kleppe – tidligere finansminister
Hadia Tajik – stortingsrepresentant AP
Inga Marte Thorkildsen – stortingsrepresentant SV
Per Olaf Lundteigen – stortingsrepresentant Senterpartiet

I dette tilfellet har Herbjørnsrud også teke seg plass til å argumentere grundig for sitt syn. Eg er likevel usamd med han. Eg synest argumenta vert for situasjonsbestemte, og perspektivet på venstresida sine mål for smått. Han overvurderer dessutan kor bra det er å vere i opposisjon. Det tør eg seie, som har prøvd det ei stund! Her er mitt svar:

Fornya kraft, ikkje avgang

Av Bård Vegar Solhjell, nestleiar SV

Redaktøren i Ny Tid, Dag Herbjørnsrud, skriv i den siste leiaren sin at SV bør gå ut av regjeringa. Etter mitt syn er det eit dårleg forslag for Noreg, for venstresida og for SV. Perspektivet blir for smått og kortsiktig.

Då Soria Moria-erklæringa kom i 2005 vart den hylla som ambisiøs og radikal. No er den for det meste gjennomført. Den merksemda den har fått på venstresida i andre europeiske land har blitt mindre rapportert her heime. Eg innleia om Soria Moria og den norske raudgrøne regjeringa på ein konferanse for europeiske venstreparti i Nederland i 2007. Gjennomgangstonen var at det var den mest radikale regjeringsplattforma i Europa, og at ein i Europa merka den politiske endringa i Noreg.

Kva merka dei? For det første ein meir radikal utanrikspolitikk. Noreg trakk dei militære styrkane ut av Irak og ut av den amerikansk-leia OEF i Afghanistan etter valsigeren. Vi oppretta kontakt med den palestinske samlingsregjeringa som dei fleste europeiske land ikkje ville ha kontakt med. Vi auka bistanden til over 1 prosent, og vi stilte oss i spiss for gjeldsslette til fattige land. Alt saman kjende SV-standpunkt, som venstresida i andre land ikkje får gjennomslag for. For det andre at Noreg igjen tok på seg leiartrøya i internasjonal miljøpolitikk. Vi har sett oss verdas mest ambisiøse klimamål og vi har eit internasjonalt anerkjent prosjekt for fangst og lagring av CO2. Ikkje minst vert det lagt merke til at vi leiar an i kampen mot nedhogging av regnskog (som står for opp mot 20 prosent av verdas CO2-utslipp) med å satse milliardsummar. For det tredje at den privatiseringsbølja som har gått over Europa, og slått tungt inn i sosialdemokratiske parti, går motsett veg i Noreg. Vi stoppa privatiseringa av skulen og Jernbaneverket, og kjøpte oss opp i viktige industriselskap. For det fjerde har Noreg bygd opp velferdsstaten i desse åra, og gjennomført reformer som venstresida i det meste av Europa arbeider for. Barnehagereforma er den største velferdsreforma i nyare tid, og inneber den kombinasjonen av tidleg innsats for barn og gode praktiske ordningar for foreldre som det meste av europeisk venstreside arbeider for. Satsinga på skule, eldreomsorg og andre tenester i kommunane står i skarp kontrast til den nedbygginga våre naboland opplever. For det femte har vi hatt fordelings- og fattigdomsfokus i ein periode der mange regjeringar ser på aukande skilnadar som naturskapte. Vi har auka skatten til dei med stor formue og redusert den for dei med låg formue. Samstundes er minstepensjonen auka kraftig, sosialhjelpsatsane er justert opp, bustøtta er utvida og kvalifiseringsprogram er innført for å få fleire tilbake til utdanning og arbeidsliv.

Det norske prosjektet spreier seg no. I Island har vi ei raudgrøn regjering. I Sverige og Danmark skal raudgrøne koalisjonar etter norsk modell slåst om valsigeren. I Tyskland vert det same diskutert etter sosialdemokratane sitt nederlag i fjor.

SVs kongstanke frå 90-talet, det raudgrøne samarbeidet, er blitt politisk eksportvare frå Noreg. Den viktigaste grunnen er at det er ein politisk suksess, med ein langt klårare profil enn dei grå sosialdemokratiske mindretalsregima, og at det var ein suksess i valet.

Dette er resultat av at SV sit i regjering. Utålmodige menneske som oss vil likevel alltid ønske å få til meir. Ikkje minst etter tilbakegongen ved valet i fjor haust er det ei tøff oppgåve.

Men løysinga ligg ikkje i at SV går ut av regjeringa.

Det vil vere ei dårleg løysing for Noreg, som vil få ein meir kaotisk politisk situasjon der høgrekreftene får betre spelerom og venstresida mindre innverknad. I miljøpolitikken vil det vekke til live det sovande fleirtalet av AP, H og FrP i Stortinget.

Det vil vere ei dårleg løysing for venstresida nasjonalt og internasjonalt. Vi treng sentrum-venstre regjeringar som kan prestere endring over tid.

Det vil også vere ei dårleg løysing for SV. Vi har ikkje meir enn våre 6.2% då heller. Men vi vil ha null innverknad over politikken. Gjentekne undersøkingar frå førre periode viser at SV sine veljarar er dei som er mest nøgd med regjeringa, og at dei vil ha SV med der. Vi tapte heller ikkje våre veljarar til Raudt (dit frustrerte anti-regjeringsrøyster kunne tenkast å gå), men til Ap – som jo sit i regjeringa.

Det SV oppnår med å forlate regjeringa er mindre innverknad for venstresida og miljørørsla, samt å svekke den nordiske trenden mot raudgrøne samarbeid.

Løysinga ligg i å styrke og ta leiinga i det raudgrøne samarbeidet, ikkje i å bryte ut av det:

* Vi må gå nye skritt i miljøpolitikken, og ikkje minst vise at vi vil gjennomføre radikale grep i Noreg i mange år framover.

* Vi må styrke barnevern og førebygging, få bukt med fråfallet i vidaregåande skule og trappe opp kampen mot fattigdom enno meir.

* Vi må bli ein klårare debattskapar og politisk nytenkar samstundes med at vi sit i regjering.

* Vi må få fram dei mange endringane vi gjennomfører som regjeringsparti, og utfordre høgresida langt sterkare.

For litt over eit år sidan hadde Høgre 13 prosent på meiningsmålingane, og alle du møtte hadde noko negativt å seie om Erna Solberg. No er ho helt og Høgre har 25 prosent på siste måling. Stemningar snur fort i politikken. Det gjeld å halde fast på det som er politisk riktig over tid.

Dei fleste som ser litt på TV eller les aviser har fått med seg regjeringas vedtak om å bygge ei slik linje. Mange har nok også fått med seg at SV var usamd i vedtaket, og at vi arbeidde for at regjeringa skulle gjere ei uavhengig utgreiing av vedtaket før vi konkluderte. Slik vart det ikkje. Det vil seie, før i dag. I dag offentleggjorde statsministeren at regjeringa vil gjere ei uavhengig utgreiing av sjøkabelalternativet.

Vi er glad for vedtaket, fordi vi då kan få eit uavhengig grunnlag for det alternativet som mange held fram. Og fordi vi då får oppdatert, eksternt grunnlag for det som sikkert vert ei vanskeleg vurdering.

I morgon dreg eg vekk frå denne debatten for eit par dagar, til Aust-Finmark for å vere presis. Eg skal saman med dei parlamentariske leiarane for dei to andre regjeringspartia på ein to dagars kort tur i Finnmark. Vi skal til Vadsø, Nesseby og Alta. Det vert ein spennande tur til ein viktig region, og også eit godt høve til å snakke med dei to andre. Det treng vi nok.

Den arbeidsmåten vil eg døype Toras metode. Toras metode er resultatorientert, men tålmodig. Argumenterande, men ikkje insisterande. La meg illustrere:

Kort tid etter at ho vart statsråd kom det såkalla Stjernøutvalet med si innstilling. Både Tora og eg hadde sans for dei perspektiva utvalet trakk opp: Klarare kvalitetsmål for høgare utdanning, sterkare profesjonsutdanningar, endringar i finansieringssystemet og mest kontroversielt; arbeidsdeling og samanslåing av universitet og høgskular til langt fleire einingar. Tora insisterte likevel på at dette grepet i innstillinga måtte avvisast som eit nasjonalt strukturgrep. Ho var sterkt for retninga, men klår på at metoden måtte vere annleis. Vi ville berre få det til om drivkrafta var institusjonane sitt eige ønskje om og forståing for arbeidsdeling og evt samanslåing.

Sidan det har ho arbeidd målretta for det med eit sett av verkemiddel: Tett dialog med institusjonane, systematisk argumentasjon for tettare samarbeid, økonomiske incentiv, oppfordring til at dei finn sine eigne samarbeidsløysingar og ein krystallklar og eksplisitt respekt for dei som ikkje vel samanslåing.

Resultat: Tidenens bølge av samanslåingar, samarbeid og betre arbeidsdeling i norsk høgare utdanning. Sjølvdrivne prosessar i Troms, i Nordland, på vestlandet, rundt Oslofjorden, i Møre og Romsdal (!) og sikkert nokre til eg ikkje kjem på i farten. Eg har møtt fleire av dei involverte institusjonane. Det dei har til felles er at dei sjølv opplever å ha initiativet, dei har ei reell forståing for utfordringane og dei har tid og rom til å finne den løysinga som passar dei. Det inkluderer også den institusjonen eg har vore på der det var stor skepsis til denne tenkinga; dei var trygge på at dei kunne velge sjølv, og dermed bruke tid på å finne sin veg vidare.

I kontrast til dette: I perioden 2001-2005 var Erna Solberg kommunalminister, og fekk tittelen jern-Erna i media. Det var på grunn av asylpolitikken, men den same stilen brukte ho når det gjaldt kommunesamanslåingar. Store ord og høge mål, press på kommunane og økonomiske incentiv. Resultat: Eg har ikkje sjekka, men ei bølge av samanslåingar vart det ikkje.

Den siste metoden gjer fleire medieoppslag, den framstår tøffare og meir “tydeleg” og er meir populær i riksavisene sine redaksjonar. Det er feil å seie at resultat ikkje spelar ei rolle i media si vurdering av politikarar. For dei spelar ei rolle. Men i langt mindre grad enn korleis politikaren framstår for mediene. Bjarne Håkon Hanssen fekk lite skryt for gjennomføringa av dei kompliserte pensjons- og NAVreformene, men vart hylla som ein visjonær politikar då han lanserte samhandlingsreformen. Heilt etter manus har Anniken Huitfeldt fått litt tyn i vinter etter at ho tok over for Trond Giske, men eg har til å gode å sjå eit einaste politisk argument for det. Det er også vert å merke seg omtalen av den “tøffe” Torbjørn Røe Isaksen vs den systematiske Bent Høie.

Ingen journalist eg kjenner har fått med seg at veksten i forskingsbudsjetta var sterkare i forrige fireårsperiode enn veksten i kulturbudsjetta dei fire siste åra. Det kan tolkast på minst på to vis. Den politiske, at dei som arbeidde med forsking var flinke til å sikre pengar til sin sektor. Den meidale, at dei som arbeidde med kultur var flinke til å selge sine pengar. Begge delar er rett, og begge delar høyrer vel med i biletet, gjer det ikkje?

Det er eit arrangement på Litteraturhuset onsdag den 2.juni klokka 19-21. Kristin Halvorsen, Trond Giske, Ole Petter Ottersen og Victor Normann skal diskutere “Frå svart oljeøkonomi til grønn kunnskapsøkonomi”.

Dette er det første av ein serie møter som Rødgrønt debattforum vil arrangere. Vi vil utfordre og utvikle det raudgrøne samarbeidet, slik du kan lese meir om her.

Makt bak kravene

Av Bård Vegar Solhjell, nestleder SV

Det må settes makt bak kravene overfor Israel. Norge må ta en lederrolle internasjonalt for dette.

”Palestine is desolate and unlovely” skrev Mark Twain i 1867. Man kan forstå han. Selv om Jordandalen og slettene ved Middelhavet er frodige, er dalene og høydedragene vi kaller Galilea, Samaria og Judea karrige og ugjestmilde. Her bor store deler av den israelske og palestinske befolkningen i byer som Jerusalem, Betlehem, Hebron, Ramallah og Nazareth – i dag også i ulovlige bosetninger. Det er dette lille området som er kjernen i konflikten mellom israelere og palestinere.

I fire dager har jeg besøkt mange av byene i området. Jeg har snakket med palestinske og israelske politikere fra de fleste fløyer. Jeg har møtt lokale og internasjonale organisasjoner og observatører.

Hvilke inntrykk sitter jeg igjen med? Hva kan det internasjonale samfunnet og Norge gjøre?

På den ene siden har jeg et klarere bilde. Okkupasjonen er enda mer brutal enn jeg visste. Israel har total militær kontroll på Vestbredden, og det er utallige dokumenterte eksempler på overgrep fra de israelske styrkene. Som en tidligere kommandosoldat uttrykte det til meg: ”There is no nice way to occupy a country”.

Den ulovlige muren Israel bygger på palestinsk jord skiller palestinske familier fra hverandre og mennesker fra jobbene sine. Det bygges gradvis ut ulovlige bosetninger som spiser Israel inn på palestinsk territorium. Fra noen av disse foregår det omfattende trakassering – også i enkelte tilfeller drap – av palestinere. Israelske myndigheter gjør lite for å stoppe det. I palestinsk Øst-Jerusalem tvangsflyttes palestinere fra sine hjem og israelske bosettere flytter inn i de samme husene. Blokaden av Gaza skaper fattigdom og setter en stopper for sosiale utviklingen der.

Det foregår en systematisk segregering på Vestbredden. Det bygges egne veier for ulovlige bosettere som palestinerne ikke kan kjøre på. Det er veisperringer som skal hindre at palestinerne kommer seg rundt fritt. Det er forskjell på vannforsyningen til palestinere og israelere på Vestbredden. Det er liten tvil om at Israel systematisk forskjellsbehandler mennesker på bakgrunn av nasjonalitet.

De juridiske, politiske og økonomisk fakta jeg har referert over – bosetningen, muren, veiene, blokaden – er tungt dokumentert av FN, av internasjonale observatører og organisasjoner og av israelske uavhengige organisasjoner.

For eksempel: FN (UNWRA) dokumenterte 464 fiendtlige angrep fra ulovlige bosettere på palestinere  i 2009. Jeg så selv den norskledede observatørstyrken TIPH (Temporary International Presence in Hebron) i aksjon. De observerer, tar bilder og dokumenterer ulovligheter og overgrep i Hebron by.

Å kalle okkupasjonen brutal slik jeg gjør er en meningsytring. Men bruddene på internasjonal lov, bruddene på menneskerettigheter og blokaden av Gaza er ikke meningsytringer. Det er dokumenterte fakta, med mindre man ikke stoler på FN, internasjonale organisasjoner og observatørenheter som TIPH.

På den andre siden er det nyanser i denne konflikten som man må forstå og erkjenne for å kunne fylle ut bildet. Både israelere og palestinere har nasjonale historier som kan bidra til forklare hvorfor vi er der vi er i dag. Det har bodd arabere kalt palestinere i området i uminnelige tider. Så sent som i 1880 utgjorde de over 80% av befolkningen i området. Det har også bodd jøder i området i uminnelige tider, og jødene skriver sin nasjonale og religiøse historie tilbake til det samme området. Derfor må en rettferdig fred gi rom for at begge folk kan leve verdige og sikre liv der.

Jerusalem er en sentral by i jødedomen og kristendomen, men også i Islam. Et langt steinkast ovenfor klagemuren – jødenes viktigste helligdom – ligger Al Aqsa-moskeen, som er den tredje viktigste helligdommen i Islam. I lange perioder har ulike folkegrupper levd fredelig side ved side her. Palestinere og jøder bor spredt utover ulike strøk i byen. I dag kaller situasjonen likevel på en tostatsløsning. Ingen løsning kan finnes uten en deling av Jerusalem, og en sikring av religionsfriheten og alles tilgang til Gamlebyen.

Jeg er overbevist om at Norge har en rolle å spille i å skape fred. Men Norges rolle er ikke meglerens. Vi skal ha en lederrolle i arbeidet med at det internasjonale samfunnet setter makt bak kravene overfor Israel.

1. Vi skal fortsette å være en tung økonomisk aktør i Midtøsten. Norge leder den såkalte giverlandsgruppa, og har gjennom det en nøkkelrolle i å bygge opp den palestinske staten. Det foregår nå en interessant utvikling på Vestbredden med høy økonomisk vekst i fjor og en økonomisk plan med bred internasjonal støtte. Dette skaper utvikling og reduserer fattigdom, men det øker også sjansen for at palestinerne en dag kan erklære en egen stat.

2. Vi må ha kontakt med alle viktige politiske parter, også de vi er dypt uenige med. Få om noen regjeringer i den vestlige verden har kontakt med Hamas, det største partiet ved det siste valget i Palestina. De arabiske landene vil ikke sitte ved samme bord som Israels utenriksminister, Avigdor Libermann. Begge deler kan man forstå, men det bidrar ikke til fred. Den interne politiske splittelsen i landene er en del av problemet, og det finnes ingen løsning uten bred forankring. Alle seriøse politiske krefter i de to land må møtes med alvor, og konfronteres med sine meninger og handlinger. Norge må møte alle.

3. Vi må legge mer vekt på demokratispørsmål i regionen. Jeg er svært bekymret for anti-liberale strømninger på begge sider. Israels sterkeste kort har vært at de er et liberalt demokrati. Dette utfordres nå av klappjakt på fredsstemmer og forslag om å begrense finansieringen av frivillige organisasjoner. På palestinsk side foreligger rapporter om overgrep og vilkårlige fengslinger både på Gaza og Vestbredden. På Gaza er det Hamas som tar ut Fatah-folk, på Vestbredden brukes sikkerhetsstyrker til det motsatte.

4. Vi må være en aktiv pådriver for at verden setter makt bak kravene. For få år siden hadde vi med to regjeringer å gjøre som ville ha en tostatsløsning. Det er lite som tyder på at Israels regjering vil det nå. Vi er kommet dit at Israels okkupasjon må få konsekvenser. Det internasjonale samfunn må sette makt bak kravene sine, og vise Israel at det har en kostnad å bryte internasjonal lov.

- Vi må samle støtte for Norges politikk om ikke å handle våpen med Israel

- Vi må utfordre USA til å holde tilbake økonomisk og annen støtte til Israel

- Vi bør vurdere toll og restriksjoner på varer fra okkuperte område, samt vurdere andre smarte sanksjoner som rammer brudd på internasjonal lov.

- Vi må bygge en sterk internasjonal front mot blokaden av Gaza.

- Vi bør utvide vårt eget etiske regelverk for pensjonsfondet (f.eks til statsobligasjoner), og argumentere for slike regelverk internasjonalt.

Dette er ikke noen boikott av Israel, men smarte sanksjoner målrettet mot brudd på internasjonal lov.

Norge er ikke nøytrale, vi er en politisk aktør som tar stilling. Vi støtter FNs resolusjoner som kritiserer okkupasjonen og byggingen av muren. Det som mangler er at dette ikke bare blir ord, men handling.

OECD har ei tid vurdert israelsk medlemskap i OECD. Noreg har gått inn for medlemskapet, men med den føresetnaden at medlemskapet gjeld staten Israel innan dei internasjonal annerkjende grensene (frå1967), ikkje dei okkuperte områda. Det er ein viktig skilnad, fordi Israel i sin økonomi ikkje skil mellom ulike område i jerusalem eller lovlege og ulovlege busetnadar. Med eit eksplisitt skilje her ville Israel blitt pressa til å annerkjenne eit slikt skilje samt å innføre det i sin eigen rapportering og statistikk. Landet måtte betalt ein kostnad for medlemskap i organisasjonen, ein kostnad som går til kjernen i konflikten: Ulovleg israelsk okkupasjon og busetting på Vestbreidda.

Det norske standpunktet var rett. Det er ikkje Israel som land vi har noko mot, det er brot på internasjonal lov og rett. Det viser vi ved å kreve at medlemskapet berre gjeld staten innan dei internasjonalt annerkjende grensene. Samstundes er bodskapen til Israel at dei må akseptere internasjonal lov slik andre land må dersom dei skal delta i internasjonale fora. 

Utanriksministeren og dei norske utsendingane har arbeidd godt for standpunktet, men vi nådde ikkje fram med det. Det er ingen eksplisitt referanse til at medlemskapet gjeld staten Israel utan dei okkuperte områda. 22 land (m.a Noreg) av 31 sa i sine innlegg at Israels inntreden i OECD gjaldt Israel innan 67-grensene. 9 land (m.a USA gjorde det ikkje). I tillegg har Noreg fått gjennomslag for at ein studie skal vurdere korleis OECD-statistikk kan skilje mellom økonomisk aktivitet i Israel og på dei okkuperte områda.

Eg meiner Noreg burde sagt nei til Israelsk OECD-medlemskap så lenge våre føresetnadar ikkje vert oppfyllt. OECD-medlemskap for Israel er ikkje verdas største sak, men det betyr mykje for palestinarane (som har oppfordra OECD om å seie nei til medlemskap så lenge det ikkje er klårt at dei okkuperte områda eksplisitt er utelete) og for israelarane (der dette vil bli ein prestisjesiger for statsministeren og for utanriksministeren). Det er ikkje fordi eg vil ha meir symbolpolitikk overfor Israel, men fordi eg vil ha meir realpolitikk.

Dersom vi skal få Israel til å kome internasjonale og palestinske krav i møte må verda sette makt bak krava overfor dei. Den norske haldninga ber preg av det, vedtaket gjer det ikkje i stor nok grad. Noreg kunne stoppa medlemskapet ved å seie nei. Det held at eit land seier nei for å hindre medlemskap.

Noreg må no arbeide vidare for vårt syn, og sørge for at OECD skil Israel frå dei okkuperte områda i all statistikk og rapportering og i alle andre samanhengar. Men viktigast; Vi må skape ein breiare internasjonal allianse for å sette makt bak krava overfor Israel på eit bredt spekter av felt.