President

Som mange andre hugsar eg kvar eg var i tretida den 11.september 2001. Eg hadde stavra meg ned til Stortinget etter å ha feira valresultatet til SV til langt på natt. Eg høyrde utbrotet til Anne-Berit, konsulenten i stortingsgruppa vår, då ho såg det som skjedde på TV. Sidan sat vi der – foran TV’en.

I politisk forstand tok det tiåret vi har bak oss til denne dagen.  Dagen etter vedtok Nato at terrorangrepa hadde utløyst artikkel 5 i Atlanterhavspakta. Eit USA-leia angrep på Afghanistan kjem raskt etter, med ulike enkeltland som deltakarar. 

I Noreg vart DUUK informert om norske styrkebidrag for snart ti år sidan, 30.11.2001. Saka vart så løfta inn i stortingssalen og debattert den 5.12.2001.

Forslag frå SV om at: «Stortinget samtykker ikke i at norske styrker stilles til disposisjon for militære operasjoner i Afghanistan under USAs kommando.» vart avvist mot SVs stemmer.

Debatten

Stortingsdebatten er tankevekkande lesing. For det første fordi den eigentleg ikkje skulle funne stad. Eit vedtak i saka var uaktuelt. «Det er ikke bare slik at det er unødvendig å fatte noe vedtak i denne saken. Vi mener at det ville gjøre ansvarsforholdet mellom storting og regjering uklart hvis vi skulle gjøre det,» var den eintydige meldinga frå utanrikskomiteens leiar Thorbjørn Jagland.

For det andre var trua på militære verkemiddel i kampen mot terror stor. «De amerikanskledede militære operasjonene er helt avgjørende for å kunne lykkes i kampen mot internasjonal terrorisme,» sa utanriksminister Jan Petersen. Det var knapt nokon, med unnatak av SV, som stilte spørsmål ved om eit militært angrep på Afghanistan faktisk var eit lurt tiltak mot terror, og om norsk militær deltaking var vårt beste bidrag.

For det tredje var det fleire som meir enn antyda at krigen i Afghanistan ville vere over om kort tid, og at demokrati og likestilling kom til å sigre. «USA og de allierte er i ferd med å vinne krigen i Afghanistan. Nå må vi sørge for ikke å tape freden,» sa statsråd Hilde Frafjord Johnsen.

I 2011

Kva kan vi lære av debatten i 2001, og av det tiåret som har gått?

Vi kan lære at vi ikkje visste eller forstod kva vi gjekk til. Og ikkje kunne vite eller forstå.

Snart ti år seinare veit vi at grunngjevinga for å vere i Afghanistan er utvida og dels endra, og at krigen har vart lenger enn nokon la til grunn. Situasjonen på bakken er ein heilt annan enn for få år sidan, og vi strekkjer kapasiteten til norske militære styrkar for å stille opp. Vi er rett og slett med i ein annan krig enn den vi gjekk inn i 2001, ein krig vi knapt reflekterte over.

Det har skjedd viktige forbetringar i Afghanistan på dette tiåret. Fleire går på skule, ikkje minst fleire jenter. Det er oppretta ei rekke nye helsetilbod i landet, og både politi, hær og rettsvesen er betre utrusta enn dei var. Landet har også gjennomført eit val som – trass alle vanskar – kan kallast demokratisk.

Men dette er diverre ikkje hovudbiletet. Hovudbiletet er langt meir negativt. Tryggleiken er verre enn på mange år, utviklinga går mykje seinare enn ho kunne og skulle, det er i liten grad satsa på å bygge opp landet sin kapasitet til å styre seg sjølv, og styret er ustabilt.

Det er også gjort viktige feil undervegs, som det blei advart mot.
Sivil utvikling
Noreg brukar store summar på utviklingshjelp til Afghanistan kvart år, nesten like mykje som på den militære operasjonen. Regjeringa har auka bistanden og betra innretninga på den.

Det store biletet er likevel at det internasjonale samfunnet bruker meir enn ti gongar så mykje på krigen i Afghanistan som på å førebu freden, og det er altfor lite til å styrke den sivile utviklinga.

I ein rapport frå ACBAR (Koordineringsorganet for frivillige organisasjonar i Afghanistan), skriven av Matt Waldmann i 2008, vert situasjonen for bistanden til og utviklinga av landet gjennomgått:

Regionen får langt mindre bistand enn andre konfliktområde har fått. Landet fekk 1/10 av det Bosnia fekk dei to første åra, og 1/5 av det Irak fekk dei fem første åra. Det er omfattande sløsing og misbruk av midlar. 40 prosent av bistanden går tilbake til gjevarland. Bistanden er ikkje samordna.

Med andre ord: For lite, for kaotisk og for seint.

Mangel på politisk prosess

SV har i mange år argumentert for at alle partar må samlast ved forhandlingsbordet, og at Noreg må snakke med alle. «Å forhandle med Taliban og beholde et demokrati i Afghanistan, nei, det tror jeg ikke mye på,» sa Erna Solberg til Nettavisen i 2008. ”SV vil ha teselskap med Taliban”, raljerte Siv Jensen i ein debatt mot meg i november 2009.

Kai Eide var FNs spesialutsending til Afghanistan 2008–2010. Eg veit ikkje om det var teselskap han hadde med Taliban-leiarar, men hans «Of course I met with the Taliban» var eit befriande direkte svar som gjekk på TV-stasjonar over heile verda. No deler dei fleste sentrale internasjonale aktørar dette synet.

Føresetnaden for eit fredeleg og demokratisk Afghanistan  er å inkludere alle i politikk og samfunnsliv. Som i andre fredsprosessar må ein ha dialog med alle grupper som spelar ei rolle i eit samfunn. Det har diverre gått alt for lang tid før dette vart eit mål.
Det militære nærværet
«Har den militære oppbyggingen i Afghanistan ført oss nærmere en løsning på konflikten i landet? Jeg tror svaret er et ganske klart nei. Den stadige militariseringen av USAs – og dermed Vestens strategi – har brakt oss fjernere fra en løsning og ikke nærmere.» Slik formulerer Kai Eide seg i boka si, men legg til at «Jeg er ikke motstander av et internasjonalt militært nærvær». Dette dekker også mitt syn på ein god måte.

I dag er det ei tillitskrise mellom dei internasjonale styrkane og den afghanske sivilbefolkninga. Opptrappinga av konflikten har ført til at dei sivile dødstala stig. Tal frå 2010 viser meir enn 10 000 drepne – sivile, opprørarar og utanlandske eller afghanske styrkar samla sett. Over 2000 av dei drepne var sivile afghanarar, det vil seie at det kvar dag døyr fem–seks menneske som følgje av krigen. Krigen går også hardt ut over dei stridande sjølve, med om lag 1500 dødsfall blant afghanske og utanlandske soldatar.
President, både når det gjeld utvikling og politisk løysing har vi sett store framsteg i den norske politikken, men i for liten grad internasjonalt.

Leiaren for tryggingspolitisk avdeling i den tyske forskingsstiftinga «Stiftung Wissenschaft und Politik», Dr. Markus Kaim, peikar på at det i dag eksisterer ulike grunngjevingar for engasjementet i ulike land. Det starta som eit ledd i kampen mot internasjonal terrorisme, noko som også dominerer den norske stortingsdebatten frå 2001 totalt. I fleire europeiske land, slik som Noreg, overtek så eit humanitært og demokratisk prosjekt som den viktigaste grunnen, statsbyggingsprosjektet Afghanistan. I andre land, som Storbritannia, Australia og fleire andre europeiske land, er det omsynet til NATO-alliansen og behovet for å stille opp for eller styrke den som er det dominerande motivet. Desse ulike motiva gjer at ulike land har ulike idear om og motivasjon for politikken vidare. Det gjer det også vanskeleg å få til ei endring i den politiske strategien.

Ein doktrine for bruk av militærmakt

Ni av ti krigar varer lenger og går dårlegare enn det strategane trur på førehand. Det meste går annleis, og varer lenger. Den første entusiasmen går over i kritikk, vanskar og tvil.

Samstundes er avgjerda om å sende soldatar ut i krig kanskje den vanskelegaste og mest alvorlege vi politikarar tek.

Det er difor eg meiner vi i Noreg bør utvikle ein doktrine for når det er aktuelt å sende norske soldatar i krig eller andre militære operasjonar – og når det er uaktuelt. Eit sett av krav som skal vere oppfylt.

Det å ha ein doktrine, eit sett av kritiske spørsmål til oss sjølv, vil ikkje redusere debatten eller gjere svaret enklare, men det kan gje ein meir reflektert og opplyst debatt. Ikkje minst er dette viktig fordi vi er ein liten medlem av ein stor forsvarsallianse, NATO, der det vert stilt ei rekke krav til oss. Noreg skal kjenne seg forplikta overfor dei organisasjonane vi er medlemmer av. Men vi skal også vere forplikta til å vurdere rett og gale sjølve. Grunnlaget for ei slik doktrine kan vere:

1. Vitale omsyn til internasjonal fred og felles internasjonal tryggleik må vere truga.

Korkje Noreg eller noko anna land bør sende militære styrkar til ein krig vi ikkje er heilt sikre på er naudsynt for å oppnå eit større gode, å bevare fred.

1. Alle andre middel enn militær makt må vere prøvd.

Dersom vi skal sette liv i fare, er det eit absolutt minstekrav at alle andre verkemiddel enn dei militære er prøvd først.

1. Målet for den militære deltakinga må vere klårt og oppnåeleg.

Om alt anna er prøvd, gjenstår det likevel å vurdere om det er mogeleg å oppnå dei måla ein har militært. Krigane i Afghanistan og Irak viser det tydeleg.

1. Den militære aksjonen må ha eit klårt FN-mandat.

Vi må berre delta i militære operasjonar som har eit eksplisitt FN-mandat, fordi FNs tryggingsråd er det einaste organet som er gjeve legitim kompetanse til å utøve makt ifølgje FN-pakta.

1. Den militære aksjonen må ha politisk støtte i Noreg, uttrykt gjennom eit vedtak i Stortinget.

Eg meiner vedtak om militær deltaking i ein omfattande, internasjonal operasjon bør fattast i Stortinget. Det er (normalt) ingen praktiske eller tidsmessige problem med det.

Poenget med ein doktrine er ikkje å lage ein fasit, eller å lure oss sjølve til å tru at avgjerda vert enklare. Poenget er å ansvarleggjere oss som politikarar, å tvinge oss til å vurdere det nøye.

Det er ikkje lett å sjå ein positiv veg vidare for Afghanistan. På sett og vis kan ein seie at den politikkendringa som no skjer i det internasjonale samfunnet og førebuinga til ei militær tilbaketrekking både kjem for seint og for tidleg.

For seint, fordi omlegginga mot sivil utvikling og ein politisk, inkluderande forhandlingsstrategi skulle kome for mange år sidan.

For tidleg, fordi det er vanskeleg å sjå at Afghanistan i løpet av få år skal vere i stand til å sikre tryggleik, demokrati og økonomisk utvikling i eige land.

Kampen for ei betre framtid for Afghanistan er ikkje tapt. Den vil aldri gå tapt, men då er det nødvendig at FN, NATO og vi her i Noreg endrar strategi for å støtte utvikling, demokratisering og statsbygging i landet, og det er naudsynt at vi støttar Afghanistan etter at krigen er over.

FN-resolusjonane 1970 og 1973 slår fast det internasjonale samfunnets ansvar for å verne det libyske folket. Gaddafi-regimet sitt omfattande angrep på sivile og truslar om å utslette den politiske opposisjonen i Benghazi, ga legitim grunn til å benytte FNs sanksjonsmiddel, inkludert militærmakt, mot diktaturet. Utviklinga i Libya har vist at det framleis er behov for eit internasjonalt engasjement for å beskytte sivile i Libya. SV står fast på støtten til at Norge må bidra til det.

Situasjonen i Libya alvorleg. Mange sivile får beskyttelse, men samstundes er situasjonen kritisk i enkelte område. Kampane mellom Gaddafi-diktaturets styrkar og opprørshæren er fastlåste. Dei sivile tapa i konflikten er betydelige og Libya står overfor store humanitære utfordringar. Eg vil understreke viktigheten av at Norge her bidrar, slik regjeringa no legg opp til, både med humanitær assistanse og å ta imot flyktningar.

President, forsvarsministeren avklarer at etter 24.juni ”vil et eventuelt norsk bidrag bli et annet og mindre omfattende enn dagens bidrag”. Det trur eg er klokt, men eg vil samstundes understreke at det er situasjonen og behova i Libya som må styre den endelege vurderinga her, akkurat som det må styre dei politiske og humanitære vurderingane – altså korleis vi skal følge opp FN-resolusjon 1973.

SVs landsmøte vedtok støtte til dei militære sidene av Norges bidrag til Libya under forutsetning av at FN-resolusjonens strenge mandat om å verne sivile vert etterlevd. Den siste tida har både angrepa på medlemmer av Gaddafi-familien og uttalelser frå vestlege statsleiarar gitt grunn til bekymring.

Både forsvarsministeren og utanriksministeren understrekar at mandatet for operasjonen er å beskytte sivile, ikkje bistå militære styrkar med regimeendring, og at Norge forholder seg strengt til det.

Det er viktig for å opprettholde et skille mellom sivile og militære mål. Men det er også viktig for framtidig, internasjonal oppslutning om å beskytte sivile. Kapres mandatet no til eit anna formål, gir vi Russland, Kina og andre kritikere rett og reduserer sjansen for en enighet om tiltak som kan beskytte sivile i framtida.

La meg vere tydelig på det: SV, Norge, det meste av verden ønsker regimeendring i Libya. Det er derfor det har blitt enighet om å opne sak mot Gadaffi frå den internasjonale straffedomstolen. Han er ein brutal leiar som utøver vald mot sitt eige folk og manglar legitimitet.

”Men politiske endringar må komme som et resultata av politiske prosesser i Libya, og det internasjonale samfunnets rolle må være å støtte opp om disse” som utenriksministeren sa.
Det er forskjell på det politiske målet, og hvilket mandat den militære operasjonen følger.

Det kanskje viktigaste budskapet i dag er at berre politiske prosesser kan gi varig fred og beskyttelse av menneskerettane i Libya. Diverre har forhandlingssinitiativ så langt ikkje ført fram. Det er viktig at slike initiativ held fram. Norge må arbeide aktivt for fredsinitiativ, under FN si leiing. der mellom anna Den afrikanske union og Den arabiske liga må spele sentrale rollar.

President, bakgrunnen for det som no skjer i Libya er dei folkelege demokratikreftenes frammars i regionen. Det var ein viktig grunn til min og SVs støtte. Vi må ikkje la folkelige krefter i andre land i stikken i skuggen av Libya. 

I Bahrain, Yemen og Syria har det skjedd dramatiske ting dei siste vekene. Noreg må verda må støtte dei folkelege demokratikreftene, vurderer sanskjonar der det er fornuftig og der det er støtte til dei. Den brutale sannheten er jo at vesten har latt diktatorar og regimer sitte i ro fordi stabilitet har vore viktigare enn demokrati regionen.

Tida er no inne for ei heilt anna vestleg tilnærming til regionen.

«Har den militære oppbyggingen i Afghanistan ført oss nærmere en løsning på konflikten i landet? Jeg tror svaret er et ganske klart nei. Den stadige militariseringen av USAs – og dermed Vestens strategi – har brakt oss fjernere fra en løsning og ikke nærmere.» Slik formulerer Kai Eide på side 269 i boka si frå i fjor sitt eige syn, men han legg til ei nekting: «Jeg er ikke motstander av et internasjonalt militært nærvær.»

Det siste året har det kome to interessante norske bøker om Afghanistan som er svært ulike. Kai Eides bok er ei bok som ser Afghanistan frå innsida av det internasjonale nærværet, ei bok som ser samfunnet ovanfrå.

Anders Sømme Hammers bok ”Drømmekrigen” er ei bok som ser Afghanistan frå utsida av det internasjonale nærværet, og som ser samfunnet nedanfrå. Til saman trur eg dei gir eit brukbart bilete – neppe eit brukbart bilete av Afghanistan, men kanskje eit brukbart bilete av Afghanistan sett med ein nordmanns auge. Og så gir dei lærdom om vegen vidare.

I ein rapport frå koordineringsorganet for frivillige organisasjonar i Afghanistan, skriven av Matt Waldman frå hjelpeorganisasjonen Oxfam, vert situasjonen for bistanden til og utviklinga av landet fram til 2008 gjennomgått. Afghanistan får langt mindre i bistand enn det andre konfliktområde i verda har fått det siste tiåret. Landet fekk dei to første åra berre ein tiendedel av det Bosnia fekk på 1990-talet, og samanlikna med dei fem første åra fekk Irak fem gonger så mykje per innbyggjar i bistand som det Afghanistan fekk. Det er omfattande sløsing og misbruk av midlar, ifølgje denne rapporten. 40 pst. av bistanden går tilbake til givarland. Store summar går til dyre utanlandske konsulentar, og det er elendig koordinering – kort oppsummert.

Noreg bruker store summar på utviklingshjelp til Afghanistan årleg, nesten like mykje som på den militære operasjonen. Vi har auka bistanden og betra innretninga på han.

Det store biletet er likevel at det vert brukt meir enn ti gonger så mykje på krigen i Afghanistan som på å førebu freden – på den sivile utviklinga. Det er ikkje mogleg å skape fred i Afghanistan utan ei merkbar forbetring i levestandarden for innbyggjarane. Det er eit stort og alvorleg feilsteg at det internasjonale samfunnet gjennom eit tiår har halde på ei militarisert oppfatning av kva som er løysinga i Afghanistan.

Utan ei meir og betre koordinert – og ei sterkare – afghansk forankring i bistanden kjem vi oss ikkje heim frå Kabul på ansvarleg vis.

SV har i mange år argumentert for forhandlingar og ein politisk prosess som inkluderer alle partar, og for at Noreg må snakke med alle, ofte til allmenn latter. Eg hugsar sjølv utspørjinga som Pål T. Jørgensen hadde av Kristin Halvorsen i valkampen i 2009, og eg har opplevd Siv Jensen i debattar utanfor denne salen raljere og kalle mitt syn for ”teselskap med Taliban”. Erna Solberg uttrykte seg slik til Nettavisen i 2008:

«Å forhandle med Taliban og beholde et demokrati i Afghanistan, nei, det tror jeg ikke mye på.»

No er det ei breiare einigheit om at ein politisk prosess som inkluderer alle partar, må til. Føresetnaden for eit fredeleg og demokratisk Afghanistan er å inkludere alle i politikk og samfunnsliv. Som i andre fredsprosessar må ein ha dialog med alle grupper som spelar ei rolle i samfunnet.

Er det så enkelt? Nei, det er veldig, veldig komplisert. Inga oppskrift har gode odds for å lukkast i Afghanistan no. Eit langvarig militært engasjement i landet kan vi berre forsvare om vi sterkt trur ein vil lukkast med det. I ein slik situasjon skuldar vi kvarandre ærleg refleksjon og vilje til å vurdere det vi gjer. Eg inviterer ikkje til enkle svar, men til refleksjon. Ikkje minst skuldar vi soldatar, hjelpearbeidarar, FN-ansette, deira pårørande og andre i Noreg å gjere det.

Eg – og SV – trur Noreg bør avvikle sin militære deltaking så raskt som mogleg. Vi bør prioritere innsatsen til Noreg der vi kan gjere ein størst forskjell internasjonalt – ved ein tung sivil innsats, ved å halde fram med arbeidet for å dreie den internasjonale strategien mot betre koordinering og ein samla sivil innsats og gjennom å vere ein tung aktør mot ein betre politisk prosess.

Det er ikkje lett å sjå ein positiv veg vidare for Afghanistan. På sett og vis kan ein seie at den politikkendringa som kanskje no er på gang internasjonalt, kjem både for seint og for tidleg – for seint fordi omlegginga mot sivil utvikling og ein politisk inkluderande forhandlingsstrategi skulle ha kome for mange år sidan for å verke, for tidleg fordi det er vanskeleg å sjå at Afghanistan i løpet av få år skal vere i stand til å sikre tryggleik, demokrati og økonomisk utvikling i sitt eige land.

Eg vil takke utanriksministeren for ei god utgreiing og samtidig slå fast at det er viktig å halde debatten om Afghanistan-spørsmålet i det norske samfunnet open.

Glem et øyeblik håndteringen, intervjusituasjonen osv. La oss snakke om realiteten. Realiteten er at Jonas gjorde det rette. For å si det enkelt; vil du bidra til en løsning i midtøsten (eller Afghanistan, eller Sudan, eller Sri Lanka eller hvor som helst) må du snakke med alle forholde deg til alle – men ikke være enig med dem, støtte dem eller annerkjenne dem.

Denne saken viser jo at Norge virkelig har en rolle å spille i midtøsten, da vi er det landet som er best plassert til å løse en av de viktigste hindringene for fred – splittelsen på palestinsk side. Den viser også at Norge står nær Abbas, og dermed kan vere en aktør som kan få han til forhandlingsbordet igjen og støtte han.

Utenriksminsteren har opptrådt klokt og helt i tråd med kvartettens og det internasjonale samfunnets politikk. Kravene var at de skulle annerkjenne Israel, ta avstand fra terror og respekterte inngåtte avtaler. Noreg arbeidet for en samlingsregjering basert på det. Feilen i 07 lå i at det internasjonale samfunn stilte krav og senere ikke aksepterte regjeringen når disse ble innfridd. Det har gitt Hamas og ekstremistene mange billige poeng internt i Palestina og styrket dem.

Flere EU-land mente det det samme som oss og ville gjøre det, men lot være. Det viser hvor viktig Jonas og Norge fortsatt kan vere i regionen – men bare hvis vi engasjerer oss og er aktive, ikke hvis vi melder oss politisk ut slik FrP og H åpenbart vil.

Opposisjonen går ut mot Støre, og hevder at det er i strid med hva han har fortalt Stortinget. Det er selvsagt viktig at det undersøkes. Men i sak har Støre og regjeringen rett, mens opposisjonens berøringsangst viser at de ikke har den samme viljen til å spille en rolle og bidra til en løsning på konflikten

Både høyre- og venstresiden i norsk politikk har tidvis sviktet demokratiet og menneskerettighetene. Men på høyresiden er det tyst om egne, grove feil.

Da Liu Xiabo fikk fredsprisen fikk vi nok en gang demonstrert hvordan enkelte på norsk venstre og høyreside aldri har forstått hvor viktig demokrati og ytringsfrihet er. Johan Galtung forsvarte diktaturet i Kina fordi de ”har løftet 400 millioner mennesker ut av fattigdommen”. Bernt Hagtvedt hadde helt rett i at Galtung foretok en slags ”moralsk striptease” og at økonomisk fremgang aldri kan brukes til å forsvare politisk undertrykkelse. I iveren etter å vise viktigheten av økonomisk og sosial framgang, eller å være kritisk til USA, ender enkelte på venstresiden opp med å unnskylde diktaturer og bagatellisere verdien av grunnleggende demokratiske rettigheter.  

Like ille er det at høyremannen Gerhard Heiberg mener at interessene til norsk næringsliv er langt viktigere enn Liu Xiabos kamp for demokrati og ytringsfrihet. Heiberg forsøkte til og med å hindre tildelingen ved å presse Nobelkomiteen. Argumentet var helt likt det høyrefolk og norske skipsredere brukte da norske oljetankerne gikk i skytteltrafikk til apartheidregimet i Sør Afrika.   

Selv om SV stort sett har stått solid på den demokratiske sosialismens side, har udemokratiske understrømninger også gjort seg gjeldende i mitt parti. Da Andrej Sakharov fikk fredsprisen 1985 karakteriserte Ny Tids redaktør han som en ”proamerikansk nikkedukke”. På 70-tallet pleide enkelte SF- og SV-politikere altfor tett kontakt med noen av diktaturene i øst. Derfor var det på sin plass da Erik Solheim i boka ”Den store samtalen” tok et oppgjør med at deler av venstresiden ”i dette århundret har hatt et uklart og tidvis svikefullt forhold til demokratiet”. Det er et synspunkt jeg deler. Dette gjaldt ikke bare AKP og kommunistene. Også folk i SV og AP har sett med sympati eller overbærenhet på enkelte diktaturer i den tredje verden. Å gå inn i den historien og erkjenne hvor vi tråkket feil er både viktig og riktig.

Men en lignende erkjennelse og selvkritikk mangler totalt på høyresiden. Tvert imot, enkelte høyreorienterte har gjort det til en sport å kritisere venstresidens demokratisvik uten så mye som en titt i speilet. Det blir overtydelig at gleden over å kritisere politiske motstandere langt overgår det ekte engasjementet for demokrati. For når kommer oppgjøret med at Unge Høyre i mellomkrigstiden omtalte Hitler som ”den europeiske sivilisasjonens redningsmann”, støttet innlemmingen av Østerrike i Tyskland og viste forståelse for forfølgelsen av jøder i Tyskland? Den fanatiske antikommunismen hos Unge Høyre førte også til at man støttet fascistene i Spania og man skrev begeistret i medlemsbladet at ”general Francos frigjøringsverk har stadig fremgang”.

Unge Høyre mente også at koloniene ikke fortjente frihet fordi de ikke var modne for det og flere i Høyre og Unge Høyre var med på å bagatellisere grusomhetene i Vietnam. I 1984 sa Høyres utenriksminister, Svenn Stray at ”man i noen grad må innrømme USA rett til innblanding i Mellom-Amerika”, en innblanding som ofte innebar støtte til dødsskvadroner og udemokratiske krefter. Høyres utenrikspolitiske talsmenn uttalte seg også positivt i Stortinget om kuppmakerne i Hellas som tok makten fra den lovlig valgte regjeringen i 1967. Jeg tror vi skal være så ærlige å innrømme at Den kalde krigen gjorde at de mest enøyde på begge sider tidvis satte det internasjonale alliansespillet foran kampen for demokrati og menneskerettigheter.

For FrP har heller ikke den kalde krigens slutt kommet i veien for å legge menneskerettighetene på hyllen dersom det kommer i konflikt med den kompromissløse støtten til USA.  I 2002 ville en av FrPs stortingsrepresentanter gi fredsprisen til George Bush og Tony Blair siden de var ”fremsynte ledere” med ”visjoner.” FrP tilbakeviste også kritikken av forholdene ved Guantanamo og mente at fangene der ble behandlet ”på en human måte”.

Sviket mot demokratikampen i Sør Afrika er en av de store skamplettene på norsk høyresides historie i moderne tid. Fremskrittspartiets ideologiske far, Anders Lange, var tidlig ute med klar støtte til apartheidregimet: – Alle som går inn for sort flertallsstyre i Syd-Afrika er forrædere av den hvite rase, skrev Anders Lange på førstesiden av sin egen avis, «Hundeavisen» i 1963. Carl I. Hagens egen faste stortingsplass fra 1974 kan han ifølge sørafrikanske kilder takke apartheidregimet for siden valgkampen i 1973 var finansiert av penger fra Sør-Afrikas informasjonsdepartement. I boken ”the Real Information Scandal” beskriver den nå avdøde sørafrikanske agenten, Eschel Rhoodie, hvordan han finansierte både avisen og valgkampen til Anders Langes parti som i 1973 endte opp med fire representanter på Stortinget.

FrP og Carl I Hagen gjorde den gang sitt for at Høyre ikke skulle falle for fristelsen å støtte Nelson Mandela og skrev i partiavisen at ”Vil Høyre…kreve øyeblikkelig flertallsstyre med hottentotter og buskmenn i Sør-Afrika?”. Og de ble hørt. Da Norge i 1986 gikk inn for å forby eksport av olje til Sør Afrika var Høyres Kaci Kullmann Five klar på at det var en dårlig ide å støtte Nelson Mandela i kampen for demokrati fordi ”resultatet ville bli svekket konkurranseevne for norsk skipsfart”. FrP kjempet hardnakket mot boikott og Fritjof Frank Gundersen skrev sinte innlegg i avisene om at dersom de svarte flertallet fikk makten ville ”de hvites sikkerhet komme i fare” og det ville bli ”ettpartistat og diktatur”.  Selv da Mandela fikk fredsprisen i 1993 og alle andre gledet seg måtte Carl I Hagen påpeke at det ville være ”farlig og bare gi prisen til Mandela”.

Jeg skriver ikke dette for å unnskylde venstresidens feilgrep med at andre var like ille, heller ikke for å fordele skyld i en viktig debatt. Jeg skriver det for at debatten skal komme videre.

Det er på tide at norsk høyreside også starter å grave i sine egne arkiver og skrive historien om sine egne feil. I stedet for den evige skyttergravskrigen om hvem som har sviktet mest, burde vi tatt en ærlig debatt om at både høyre- og venstresiden tidvis har sviktet sine idealer i forhold til demokrati og menneskerettigheter. Vi burde diskutere årsakene til at det skjedde, og hva som kan gjøres for å hindre det i framtida. En slik ærlig debatt skylder vi kinesere, palestinere, iranere og nordmenn som får sine menneskerettigheter krenket i dag.

Tusen takk for mange kommentarar til min bloggpost om Wikileaks. Eg vil kommentere nokre av dei som fleire har teke opp som direkte spørsmål:

Samanliknar eg Liu Xiabo og Assange fordi eg trekk fram Kina og fredsprisen, spør fleire? Nei, ikkje dei to og ikkje Noreg og Kina. Eg vil snarare seie tvert imot. Poenget mitt er at dei to regima og situasjonane skal vere heilt like. I Kina – eit diktatur – mistar regimet sine kritikarar rettet til å ytre seg, vert demonisert og forføld og til slutt fengsla for noko som ikkje er kriminelt. I eit demokrati skal regimet sine kritikarar har rett til å ytre seg, bli møtt med motargument og ikkje  demonisering og ikkje bli dømt for sine ytringar. Som Vampus skriv på ein god måte i sin bloggpost: “Men forskjellen på demokratiske stater og røverstater har da aldri vært at demokratiske stater er feilfrie. Forskjellen er måten man behandler sine kritikere og hvordan det reageres på når feil avdekkes. Frem til nå har man kunnet skille liberale demokratier og diktaturer ved at diktaturer fengslet og drepte budbringerne av dårlige nyheter, mens demokratier etterforsket og evaluerte seg selv for å ikke gjøre lignende feil igjen”

Det er difor ikkje Wikilekas som trugar demokratiet, men den måten dei vert møtt på av mange lands myndigheitar, politikarar og andre.

Så spør både Thomas og Karl Magne om kvifor eg forsvarer ytringsfridomen her, men tier i saka om Muhammed-karikaturane. Det gjorde eg imidlertid ikkje. Her kan du lese om min bodskap i den debatten, som eg meiner var heilt i tråd med min bodskap i denne debatten.

Til sist lurer Stig på om eg ikkje kan skrive på bokmål. Svaret på det er nei. Kan du skrive på nynorsk Stig:-)

Er vi totalt ute av stand til å halde ein spegel opp foran oss sjølve og sjå korleid dette ser ut, berre dagar før vi skal dele ut fredsprisen til Liu Xiabo?

Mange er høge og mørke om ytringsfridomen i Kina og Iran, men i den augneblinken det rammar vestlege myndigheiter går rullegardina ned.

Gjennom historia har makta – som eg som stortingspolitikar er ein del av – alltid motsett seg meir openheit. Og tapt. Eg trur ikkje vi angrar ved ein einaste korsveg. Makta har alltid fordømt lekkasjar. Men var lekkasjane som avslørte at USA visste om at Irak ikkje hadde masseøydeleggingsvåpen feil? Var lekkasjane som leidde til ein ny gjennomgang av Treholtsaka feil?

Vi må tåle å bli eksponert for ytringsfridomen sjølv, med eit innhald og metodar vi ikkje alltid likar. Det er då du får testa om du verkeleg forsvarer den.

Eg ser på  angrepa på Wikileaks som angrep på openheit og ytringsfridomen. Eg er ikkje samd i alt Wikilekas gjer, og meiner det skal vere mogeleg med hemmeleg rapportering frå ambassadar til UD. Men eg vil forsvare retten Wikileaks eller aviser har til å offentleggjere viktig informasjon som kan avsløre lovbrot, maktmisbruk eller viktig offentleg informasjon.

Det gjer dei no på ein måte som framstår seriøs og gjennomarbeida. Det er målretta lekkasjar i samarbeid med verdas beste aviser som må følge redaktørplakaten og gjere ei vurdering av innhaldet før dei publiserer. Mange uviktige ting kjem fram, men så langt ikkje noko eg kan sjå trugar verdsfreden. Og viktigast: Det kjem fram ein heil del viktig. Denne informasjonen bør så kritisk vurderast og må tåle å testast mot andre versjonar og anna informasjon i offentlegheita.

Det er verdt å minne om formålsparagrafen til Wikileaks: “Our primary interest is in exposing oppressive regimes in Asia, the former Soviet bloc, sub-Saharan Africa and the Middle East, but we also expect to be of assistance to people of all regions who wish to reveal unethical behaviour in their governments and corporations.”

Heldigvis kjem det no ei rekke reflekterte analysar som kritiserer den internasjonale fordømminga.

Fra The Guardian: “What WikiLeaks is really exposing is the extent to which the western democratic system has been hollowed out. In the last decade its political elites have been shown to be incompetent (Ireland, the US and UK in not regulating banks); corrupt (all governments in relation to the arms trade); or recklessly militaristic (the US and UK in Iraq). And yet nowhere have they been called to account in any effective way. Instead they have obfuscated, lied or blustered their way through. And when, finally, the veil of secrecy is lifted, their reflex reaction is to kill the messenger.”

Jon Wessel Aas skriv her. The Economist har som vanleg ei sakleg og realistisk tilnærming

Det er som eit spøkelse er ute av skapet. Svartmalinga av norsk skule har i stor grad basert seg på fleire runder med svake og fallande resultat. PISA har blitt tolka som ein total dom over norsk skule. PISA-undersøkinga er ein god og gjennomarbeida studie av viktige dugleikar og fag som lesing, matematikk og naturfag. Ikkje minst lesing er ein viktig basis for å skaffe seg anna kunnskap og fungere godt i samfunns- og arbeidsliv. Samstundes seier PISA lite eller ingenting om andre viktige trekk ved skulen, som trivsel, dei kreative og praktiske faga eller i kva grad norsk elevar tek i bruk ny teknologi.

Det viktigaste med dagens resultat er at lærarar, rektorarar og andre skulefolk i Noreg kan rette ryggen. Dei har gjort jobben som gjer at vi er på rett veg. Vi politikarar kan krangle om kven som har æra. “Fiaskoer har ingen foreldre, men suksesser har mange foreldre” var Kristin Halvorsen sin treffande kommentar til at Høgre meiner dei sjølv og kunnskapsløftet har hovudæra.

Eg eg er både glad og letta for resultatat, for det viser klår framgang for norske skuleelevar i lesing, rekning og naturfag. I lesing er framgongen stor, og vi ligg klårt over OECD-snittet. I mattematikk og naturfag er framgongen mindre, og vi ligg om lag på snittet i OECD. I norden er Finland, som har fått ein nesten magisk status i skulepolitikken, framleis klårt fremst (dei er også på topp internasjonalt, saman med Korea) medan Noreg no er nest beste nasjon. Kortversjonen av resultata finn du her. Viktigare enn denne rankinglista er kanskje nokre andre tilhøve:

Pila peikar riktig veg, og det nokså klårt. I Sverige går resultata feil veg. Det er interessant å samanlikne med dei som har mange år med borgarleg skulepolitikk bak seg. Sverige har satsa på fleire privatskular, nivåinndeling og fritt skuleval, og har fått større grad av segregering i skulen. Det er ei oppskrift OECD åtvarar mot i materialet, der dei viser til at skulesystem med like muligheiter og lite segregering av elevar i ulike skular og klassar gjer det best.

Skulen er ikkje god nok til å redusere sosiale skilnadar. Det er for stor skilnad i resultat basert på elevane sin bakgrunn. Men den norske skulen er betre på å redusere sosial ulikskap enn skulen i dei fleste andre OECD-land. Samsundes viser undersøkingar at Noreg og Finland skil seg ut som dei landa som har minst skilnadar i resultat mellom skular, og størst skilnad innan skulen. Dette er eit teikn på lite segregering, og at vi har ein sterk fellesskule. Det er eit viktig trekk ved land som gjer det bra. Den dyktige forskaren som har leia arbeidet med PISA i Noreg, Marit Kjærnli, heldt ein presentasjon som viser dette godt på side 26 og 27.

Til sist vil eg legge til to ting. Politikk virkar, dersom det er rett politikk. I 5 år har vi fokusert på tidleg innsats og lesing, på kompetanseheving av lærarar, på å styrke skuleleiing og sunn bruk av kartleggingsprøver og nasjonale prøver. Vi har gjort det utan privatisering, nivådelding av klassar eller andre tiltak som forskinga åtvarar mot. Det har virka.

Politikken virkar, PISA var bra, men nor gjeld det å ikkje legge for stor vekt på den. Vi skal halde fram med den satsinga, men PISA må ikkje gå til hovudet på oss. Vi må våge å ha eit sterkt fokus på trivsel og mobbing, på fråfall i vidaregåande skule og på kreativitet i skulen. Det er viktige sider ved ein god skule som ikkje blir målt i PISA og ikkje må gå tapt. Tvert imot, kreativitet og kultur i skulen til dømes fortener ei kraftfull satsing.

Atomvåpen må avskaffast
Det er natt til 6.august 1945 på Tinian-øya i stillehavet. Bombeflyet Enola Gay – eit B29 – tar av mot Hiroshima. Det ber på ei 4 tong tung atombombe av uran. Klokka 08.15 eksploderer den 600 meter over bakken i sentrum av Hiroshima.

På freds- og minnemuseet i Hiroshima finst det to modellar av byen. Ein frå rett før bomba gjekk av, ein frå kort tid etter. Den første modellen viser eit levande, tettbygd bysentrum. Den andre viser ein ørken med spreidde restar av hus og bygningar.

Utanriks- og forsvarskomiteen får i samband med vårt besøk til museet høve til å møte Seiko Ikeda, 77 år gamal overlevande etter angrepet. Ho fortel oss om det ho som 12-åring opplevde denne morgonen, om lag 1.5 kilometer frå atombombas episenter:
”Eg vart brått omringa av ein valdsam lyd og eit sterkt lys, og vart reve overende. Alt vart svart, eg mista medvitet. Då eg vakna var kleda mine vekk, bitar av dei hang fast i kroppen. Håret og kroppen min var brent. Skinnet var borte frå kropp og ansikt.
Eg skreik etter hjelp, men det var berre lik og brente lemmer overalt. At eg var naken hadde eg ikkje energi til å tenke på. Eg følte først sorg over dei døde, men mista eg også denne menneskelege kjensla. Det var for mykje død.” (basert på mine notat frå møtet)

Det var om lag 350.000 menneske i Hiroshima då atombomba vart slept. Pr desember 1945 hadde om lag 140.000 av dei mista livet, i hovudsak på tre vis. Sjokkbølja frå atombomba skaper eit enormt trykk og ein vind på opp til 440 m/s. Det er nok til å ta livet av menneske og øydeleggje så og seie alle bygningar i ein radius på 1.5-2 kilometer. Ei ildkule med diameter på 280 meter skaper ein temperatur på bakken på opp til 3-4000C (jern smeltar ved 1536C). Stort sett alle klede, trehus og trær tok fyr opp til 2 km unna episenteret, og overflata på takstein smelta 0.5 km unna. Utallige menneske døydde av å bli brent opp på staden. Mange av dei som var innan ein km frå bomba døydde også i løpet av dei neste månedane av radioaktiv stråling.

I ein diskusjon om atomvåpen finst det berre eit moralsk akseptabelt standpunkt. Atomvåpen må avskaffast. Vi må ha eit internasjonalt forbod om atomvåpen og det internasjonale samfunn må overvake at det ikkje vert utvikla nye. Våpen og anlegga som produserer dei må øydeleggast. Så enkelt. Og så vanskeleg.

I perioden etter den kalde krigens slutt gjorde verda store framsteg i arbeidet med nedrustning, og atomvåpenarsenala vart kraftig redusert. Etter nokre år med stillstand er det no ny kraft i den internasjonale nedrustningsdiskusjonen. 

Den norske regjeringas posisjon er endra, og Noreg står no bak den visjonen som er eit naudsynt mål for arbeidet mot. I regjeringsplattforma heiter det at: ”Regjeringa skal arbeide for en verden fri for kjernevåpen og andre masseødeleggelsesvåpen gjennom forpliktende avtaler som omfatter alle land. Og vidare: ”Vi vil ta initiativ til en
diskusjon i NATO om hvordan alliansen kan bidra til å realisere målet om en
verden uten atomvåpen gjennom forpliktelser som omfatter alle land. Spørsmålet om atomvåpnenes rolle i alliansen vil være en viktig del av dette arbeidet.

Det at Håkon Lie sitt parti står saman med Finn Gustavsen sitt parti om dette er i seg sjølv eit viktig framsteg. Det viktigaste framsteget dei siste åra er likevel den meir offensive amerikanske haldninga. Barack Obama sin visjon om avskaffing av atomvåpen og lovnaden om ikkje å bruke atomvåpen mot land som ikkje har det sjølv skaffa han Nobels fredspris. Vi ser eit klimaskifte i den internasjonale retorikken og interessa for temaet. Ei rekke tidlegare toppolitikarar, frå Henry Kissinger til Gro Harlem Brundtland og Kåre Willoch, har engasjert seg i målet om å avskaffe atomvåpen og teke til orde for handling for å nå målet. Internasjonal fredsrørsle, i Noreg representert ved Nei til atomvåpen,  har lenge foreslått ein konvensjon mot atomvåpen. Over 30 millionar underskrifter er samla inn til støtte for kravet.

I lys av dette er det skuffande at NATO ikkje ser ut til å følgje opp det nye engasjementet mot atomvåpen som mange land, organisasjonar og politikarar har.

19.-20 november er det NATO-toppmøte i Lisboa der ein skal vedta eit nytt strategisk konsept. Dette er NATOs høgaste styringsdokument utanom sjølve traktaten.

Det er positivt at Noreg og andre har fått gjennom at arbeidet mot kjernevåpen skal ha auka vekt. Det er også positivt om det vert semje om at NATO ikkje skal bruke atomvåpen mot land som ikkje har det. Det vert vidare lagt opp til ein gjennomgang av atomvåpen si rolle i NATO i tida etter toppmøtet.

Men det viktigaste gjenstår. NATOs opning for førstebruk av atomvåpen mot andre er moralsk forkasteleg og meiningslaust. Dersom ein erkjenner konsekvensane av ein atomkrig, kan ikkje noko menneske setje denne i gang. I så fall er ein trussel om det meiningslaus. Ei doktrine om ikkje-førstebruk vil spele ei viktig rolle. Det har ein innebygd nedrustningslogikk: Atomvåpen berre kan brukast om andre bruker sine først. Det betyr at ein ikkje vil trenge atomvåpen om ingen andre har det heller.

NATOs atomvåpenstrategi må endrast. Det er også eit naudsynt skritt for å sette fart i det internasjonale nedrustningsarbeidet. Det internasjonale regimet for å hindre spreiing, NPT, er under press. Viktige land har ikkje underteikna avtalen om prøvestans. Ei endring i NATO vil vere viktig for å få til framgang på desse områda.

Eg vonar at vi etter toppmøtet skal sjå eit NATO som i større grad erkjenner at nedrustning er viktig, ønskjer å inngå i internasjonalt, forpliktande avtalar om å bygge ned våpenarsenala og tek leiinga i desse spørsmåla. Det vil berre skje om fredsrørsle pressar på for det, og regjeringar som den norske tek det på alvor.

Det er no ein sterk trong for internasjonalt leiarskap for nedrustning. Noreg kan vere ein slik leiar  Vi bør arbeide langsiktig for ein internasjonal konvensjon som forbyr atomvåpen samt eit overvakingsregime rundt dette forbodet. Vi må arbeide for å endre NATOs atomvåpenstrategi, og å styrke dei internasjonale regima som skal hindre spreiing og prøvesprenging. Vi må arbeide for avtalar som kan redusere talet på atomvåpen.

Så enkel, og så vanskeleg, er vegen mot ei tryggare verd utan kjernefysiske våpen.

Lat meg først begynne med å slå fast at òg i 2010 verkar Lund-kommisjonen, fordi justisministeren på eige initiativ har kome til Stortinget og gjeve ei svært grundig og god og detaljert utgreiing for dei faktiske forholda, og fordi alle dei bakgrunnsdokumenta han omtaler, vert offentlege gjorde og kan debatterast offentleg etter dette. Den siste vekas debatt har vist at det er breiare einigheit enn det har vore før i Noreg om at andre lands ambassadar i Noreg skal følgje norsk lov, same kva land det gjeld.

Men det reiser òg ein del spørsmål. Etter å ha høyrt utgreiinga må eg seie at eg spør meg om vi framleis har eit PST-problem i Noreg knytt til dei hemmelege tenestene. Eg registrerer altså at det frå 2000, då vi får den første informasjonen, er bekymring i PST, men ingen beskjed til politisk nivå. I 2003 vert saka teken opp av ein stortingsrepresentant som er bekymra, men ingen beskjed oppover til den politiske leiinga i Justisdepartementet. I 2006 tek eit anna lands teneste kontakt gjennom eit brev til PST, der det er ei bekymring, men ingen beskjed oppover til den politiske leiinga. I 2007 går det fram at mykje av saksforholdet er kjent. Det vert teke kontakt med UD på administrativt nivå, men ingen beskjed oppover til den politiske leiinga.

Erfaringa mi med embetsverket er at ein informerer oppover til politisk leiing når ein er i tvil, og her kan det verke som om det har vore slik at når ein er i tvil, lèt ein vere å informere oppover. Eg merkte meg òg at Oslo politidistrikt – klart sitert i utgreiinga – seier at dette er forhold som burde vore handterte på eit anna nivå, på politisk nivå. Det må følgjast opp.

Det andre spørsmålet som må følgjast opp, er sjølvsagt forholdet til lov og rett. Eg meiner det er riktig at ein i utgreiinga på ein ryddig måte går igjennom kva departementet meiner er lov og kva som ikkje er lov ifølgje folkeretten og norsk lov, at ein gjer greie for kva amerikanske myndigheiter har bedt om å få gjere og ikkje bedt om å få gjere i saka, og at det vert gjort ganske deskriptivt. Men no må vi sjølvsagt ha ein politisk diskusjon rundt det.

Eg forstår av utgreiinga at det ikkje på nokon måte er bedt om lov til programmet av norske politiske myndigheiter. Då kan ein spørje seg: Dersom ein annan framand stat etablerer eit overvakingsprogram i Noreg, leiger ei leilegheit og begynner å registrere folk i databasar, meiner Noreg at dei bør be norske myndigheiter om lov til det? Mitt og SVs svar på det er ja. Vi meiner andre lands myndigheiter bør be norske myndigheiter om lov. Så vil kanskje nokon seie: Vel, det var i tråd med folkeretten og norsk lovgjeving. Ja, dersom det ikkje var i tråd med folkeretten og norsk lovgjeving, burde dei ikkje be om lov, for då var det ikkje eingong aktuelt å setje i gang. Men lovlege tiltak av denne graden burde det vere norske politiske myndigheiter som godkjenner. Derfor er eg òg glad for at det no vert teke initiativ frå justisministeren til å gå inn i ein prosess rundt det.

Til slutt registrerer eg at justisministeren langt på veg seier at det er departementet si vurdering at det å leige eit rom utanfor ein ambassade for å observere, ta bilete, registrere, samle informasjon og bruke dette i ein database i heimlandet er legalt.

Eg føler at det vidare er nødvendig å føre ein debatt om kva som er ei riktig forståing av lova, og eg ser fram til ein god debatt om det. Men eg trur òg det er riktig å føre ein debatt om kva vi meiner er rimeleg og riktig. Bør norske borgarar som f.eks. passerer utafor ein ambassade, demonstrerer utanfor – anten det er den amerikanske eller den iranske – kunne oppleve noko slikt som dette? Er det rett og rimeleg for norske borgarar? Det må verte ein viktig del av debatten.

Heilt til slutt vil eg gje ros for at det vert gjeve ei retning for kva tiltak ein vil setje i verk. Eg ser fram til den vidare debatten, og frå SVs side meiner vi det er naturleg at saka vert behandla i ein komité i Stortinget.