Mange hevdar at VM har vore overraskande så langt, særleg fordi dei store europeiske lands slit. Eg er ikkje samd i det. Det er slik det har vore dei siste tiåra; Tett mellom dei beste og dei nest beste laga. Få kampar som tel og dermed stort rom for at tilfeldigheiter kan spele ein rolle og til og med bli avgjerande.

Fotball er eit overraskande spel. Det er noko av det som gjer det så fascinerande, og i særs VM. Ein ball kan endre retning, eit raudt kort bli utdelt. Eit lag kan vere smartare og betre organisert enn eit som spelar for spelar er betre. Eit godt lag kan fort tape ein enkelt kamp mot eit dårleg dårleg lag. Då er det berre to kampar å rette det opp på.

Difor er det ikkje overraskande at Tyskland og Spania går på smellar, at Italia og England slit og at Frankrike dummar seg ut. Eg tippar at dei fire første hanglar eller til og med imponerer vidare, og at 1-2 av dei fort kjem til semifinale. At eit stort lag forsvinn er heller ikkje overraskande. Det pleier å vere slik.

Mest interessant i år kombinasjonen av den svake afrikanske innsatsen og den gode søramerikanske innsatsen. I skrivande stund har Sør-Amerika tatt 32 av 36 poeng, medan Afrika har tatt 11 av 45! Alle tre søramerikanske lag i tillegg til Brasil og Argentina ligg an til å gå vidare (sjølv om det særleg er usikkert med Chile). Det er overraskande, og imponerande.

Eg har kronikk om Israel/Palestina-konflikten i dagens VG papir. Eg finn den ikkje på nett, men ein noko lenger versjon av den same kjem her:

Makt bak kravene

Av Bård Vegar Solhjell, nestleder SV

Det må settes makt bak kravene overfor Israel. Norge må ta en lederrolle internasjonalt for dette.

”Palestine is desolate and unlovely” skrev Mark Twain i 1867. Man kan forstå han. Selv om Jordandalen og slettene ved Middelhavet er frodige, er dalene og høydedragene vi kaller Galilea, Samaria og Judea karrige og ugjestmilde. Her bor store deler av den israelske og palestinske befolkningen i byer som Jerusalem, Betlehem, Hebron, Ramallah og Nazareth – i dag også i ulovlige bosetninger. Det er dette lille området som er kjernen i konflikten mellom israelere og palestinere.

I fire dager har jeg besøkt mange av byene i området. Jeg har snakket med palestinske og israelske politikere fra de fleste fløyer. Jeg har møtt lokale og internasjonale organisasjoner og observatører.

Hvilke inntrykk sitter jeg igjen med? Hva kan det internasjonale samfunnet og Norge gjøre?

På den ene siden har jeg et klarere bilde. Okkupasjonen er enda mer brutal enn jeg visste. Israel har total militær kontroll på Vestbredden, og det er utallige dokumenterte eksempler på overgrep fra de israelske styrkene. Som en tidligere kommandosoldat uttrykte det til meg: ”There is no nice way to occupy a country”.

Den ulovlige muren Israel bygger på palestinsk jord skiller palestinske familier fra hverandre og mennesker fra jobbene sine. Det bygges gradvis ut ulovlige bosetninger som spiser Israel inn på palestinsk territorium. Fra noen av disse foregår det omfattende trakassering – også i enkelte tilfeller drap – av palestinere. Israelske myndigheter gjør lite for å stoppe det. I palestinsk Øst-Jerusalem tvangsflyttes palestinere fra sine hjem og israelske bosettere flytter inn i de samme husene. Blokaden av Gaza skaper fattigdom og setter en stopper for sosiale utviklingen der.

Det foregår en systematisk segregering på Vestbredden. Det bygges egne veier for ulovlige bosettere som palestinerne ikke kan kjøre på. Det er veisperringer som skal hindre at palestinerne kommer seg rundt fritt. Det er forskjell på vannforsyningen til palestinere og israelere på Vestbredden. Det er liten tvil om at Israel systematisk forskjellsbehandler mennesker på bakgrunn av nasjonalitet.

De juridiske, politiske og økonomisk fakta jeg har referert over – bosetningen, muren, veiene, blokaden – er tungt dokumentert av FN, av internasjonale observatører og organisasjoner og av israelske uavhengige organisasjoner.

For eksempel: FN (UNWRA) dokumenterte 464 fiendtlige angrep fra ulovlige bosettere på palestinere  i 2009. Jeg så selv den norskledede observatørstyrken TIPH (Temporary International Presence in Hebron) i aksjon. De observerer, tar bilder og dokumenterer ulovligheter og overgrep i Hebron by.

Å kalle okkupasjonen brutal slik jeg gjør er en meningsytring. Men bruddene på internasjonal lov, bruddene på menneskerettigheter og blokaden av Gaza er ikke meningsytringer. Det er dokumenterte fakta, med mindre man ikke stoler på FN, internasjonale organisasjoner og observatørenheter som TIPH.

På den andre siden er det nyanser i denne konflikten som man må forstå og erkjenne for å kunne fylle ut bildet. Både israelere og palestinere har nasjonale historier som kan bidra til forklare hvorfor vi er der vi er i dag. Det har bodd arabere kalt palestinere i området i uminnelige tider. Så sent som i 1880 utgjorde de over 80% av befolkningen i området. Det har også bodd jøder i området i uminnelige tider, og jødene skriver sin nasjonale og religiøse historie tilbake til det samme området. Derfor må en rettferdig fred gi rom for at begge folk kan leve verdige og sikre liv der.

Jerusalem er en sentral by i jødedomen og kristendomen, men også i Islam. Et langt steinkast ovenfor klagemuren – jødenes viktigste helligdom – ligger Al Aqsa-moskeen, som er den tredje viktigste helligdommen i Islam. I lange perioder har ulike folkegrupper levd fredelig side ved side her. Palestinere og jøder bor spredt utover ulike strøk i byen. I dag kaller situasjonen likevel på en tostatsløsning. Ingen løsning kan finnes uten en deling av Jerusalem, og en sikring av religionsfriheten og alles tilgang til Gamlebyen.

Jeg er overbevist om at Norge har en rolle å spille i å skape fred. Men Norges rolle er ikke meglerens. Vi skal ha en lederrolle i arbeidet med at det internasjonale samfunnet setter makt bak kravene overfor Israel.

1. Vi skal fortsette å være en tung økonomisk aktør i Midtøsten. Norge leder den såkalte giverlandsgruppa, og har gjennom det en nøkkelrolle i å bygge opp den palestinske staten. Det foregår nå en interessant utvikling på Vestbredden med høy økonomisk vekst i fjor og en økonomisk plan med bred internasjonal støtte. Dette skaper utvikling og reduserer fattigdom, men det øker også sjansen for at palestinerne en dag kan erklære en egen stat.

2. Vi må ha kontakt med alle viktige politiske parter, også de vi er dypt uenige med. Få om noen regjeringer i den vestlige verden har kontakt med Hamas, det største partiet ved det siste valget i Palestina. De arabiske landene vil ikke sitte ved samme bord som Israels utenriksminister, Avigdor Libermann. Begge deler kan man forstå, men det bidrar ikke til fred. Den interne politiske splittelsen i landene er en del av problemet, og det finnes ingen løsning uten bred forankring. Alle seriøse politiske krefter i de to land må møtes med alvor, og konfronteres med sine meninger og handlinger. Norge må møte alle.

3. Vi må legge mer vekt på demokratispørsmål i regionen. Jeg er svært bekymret for anti-liberale strømninger på begge sider. Israels sterkeste kort har vært at de er et liberalt demokrati. Dette utfordres nå av klappjakt på fredsstemmer og forslag om å begrense finansieringen av frivillige organisasjoner. På palestinsk side foreligger rapporter om overgrep og vilkårlige fengslinger både på Gaza og Vestbredden. På Gaza er det Hamas som tar ut Fatah-folk, på Vestbredden brukes sikkerhetsstyrker til det motsatte.

4. Vi må være en aktiv pådriver for at verden setter makt bak kravene. For få år siden hadde vi med to regjeringer å gjøre som ville ha en tostatsløsning. Det er lite som tyder på at Israels regjering vil det nå. Vi er kommet dit at Israels okkupasjon må få konsekvenser. Det internasjonale samfunn må sette makt bak kravene sine, og vise Israel at det har en kostnad å bryte internasjonal lov.

- Vi må samle støtte for Norges politikk om ikke å handle våpen med Israel

- Vi må utfordre USA til å holde tilbake økonomisk og annen støtte til Israel

- Vi bør vurdere toll og restriksjoner på varer fra okkuperte område, samt vurdere andre smarte sanksjoner som rammer brudd på internasjonal lov.

- Vi må bygge en sterk internasjonal front mot blokaden av Gaza.

- Vi bør utvide vårt eget etiske regelverk for pensjonsfondet (f.eks til statsobligasjoner), og argumentere for slike regelverk internasjonalt.

Dette er ikke noen boikott av Israel, men smarte sanksjoner målrettet mot brudd på internasjonal lov.

Norge er ikke nøytrale, vi er en politisk aktør som tar stilling. Vi støtter FNs resolusjoner som kritiserer okkupasjonen og byggingen av muren. Det som mangler er at dette ikke bare blir ord, men handling.

I går blei det klårt at Israel vert medlem av organisasjonen OECD. Noreg har hatt eit godt standpunkt, har arbeidd bra og oppnådd noko.  Men dersom vi skal få Israel til å kome internasjonale og palestinske krav i møte må verda sette makt bak krava overfor landet. Den norske haldninga ber preg av det, OECD sitt vedtak gjer det ikkje. Difor burde Noreg stemt nei til medlemskapet.

OECD har ei tid vurdert israelsk medlemskap i OECD. Noreg har gått inn for medlemskapet, men med den føresetnaden at medlemskapet gjeld staten Israel innan dei internasjonal annerkjende grensene (frå1967), ikkje dei okkuperte områda. Det er ein viktig skilnad, fordi Israel i sin økonomi ikkje skil mellom ulike område i jerusalem eller lovlege og ulovlege busetnadar. Med eit eksplisitt skilje her ville Israel blitt pressa til å annerkjenne eit slikt skilje samt å innføre det i sin eigen rapportering og statistikk. Landet måtte betalt ein kostnad for medlemskap i organisasjonen, ein kostnad som går til kjernen i konflikten: Ulovleg israelsk okkupasjon og busetting på Vestbreidda.

Det norske standpunktet var rett. Det er ikkje Israel som land vi har noko mot, det er brot på internasjonal lov og rett. Det viser vi ved å kreve at medlemskapet berre gjeld staten innan dei internasjonalt annerkjende grensene. Samstundes er bodskapen til Israel at dei må akseptere internasjonal lov slik andre land må dersom dei skal delta i internasjonale fora. 

Utanriksministeren og dei norske utsendingane har arbeidd godt for standpunktet, men vi nådde ikkje fram med det. Det er ingen eksplisitt referanse til at medlemskapet gjeld staten Israel utan dei okkuperte områda. 22 land (m.a Noreg) av 31 sa i sine innlegg at Israels inntreden i OECD gjaldt Israel innan 67-grensene. 9 land (m.a USA gjorde det ikkje). I tillegg har Noreg fått gjennomslag for at ein studie skal vurdere korleis OECD-statistikk kan skilje mellom økonomisk aktivitet i Israel og på dei okkuperte områda.

Eg meiner Noreg burde sagt nei til Israelsk OECD-medlemskap så lenge våre føresetnadar ikkje vert oppfyllt. OECD-medlemskap for Israel er ikkje verdas største sak, men det betyr mykje for palestinarane (som har oppfordra OECD om å seie nei til medlemskap så lenge det ikkje er klårt at dei okkuperte områda eksplisitt er utelete) og for israelarane (der dette vil bli ein prestisjesiger for statsministeren og for utanriksministeren). Det er ikkje fordi eg vil ha meir symbolpolitikk overfor Israel, men fordi eg vil ha meir realpolitikk.

Dersom vi skal få Israel til å kome internasjonale og palestinske krav i møte må verda sette makt bak krava overfor dei. Den norske haldninga ber preg av det, vedtaket gjer det ikkje i stor nok grad. Noreg kunne stoppa medlemskapet ved å seie nei. Det held at eit land seier nei for å hindre medlemskap.

Noreg må no arbeide vidare for vårt syn, og sørge for at OECD skil Israel frå dei okkuperte områda i all statistikk og rapportering og i alle andre samanhengar. Men viktigast; Vi må skape ein breiare internasjonal allianse for å sette makt bak krava overfor Israel på eit bredt spekter av felt.

Det er ein alvorleg og djupt tragisk situasjon Hellas og andre land er kome opp i. Mange menneske vert ramma av arbeidsløyse og store kutt grunna offentleg gjeld. På europeisk nivå slit Euroen og mistar tillit i marknaden.

Situasjonen har mange sider. Årsakene er samansette, bakgrunnen er både finanskrisa og tilhøve i kvart land. Det har også relevans for debatten om den økonomiske og monetære unionen.

I dagens debatt om EU/EØS-saker i Stortinget etter utanriksministeren sin redegjørelse, heldt eg difor dette innlegget:

ØMU og Hellas
Jobb- og gjeldskrisen som får Europa til å skjelve har mange årsaker og er vanskelig å løse, men den handler blant annet om ØMU.
Den greske tragedien som utspiller seg i disse dager er et varslet eksempel om hva som er problemet med Euroen og en monetær union. Et land som har behov for en annen økonomisk politikk enn resten av medlemmene i unionen, har frasagt seg muligheten til å benytte pengepolitikken til å komme seg ut av krisa, og blir nødt til å ordne alt gjennom finanspolitikken.
Hadde Hellas fremdeles hatt drakmer, ville kursen falt og gjelda blitt lettere å bære. Som islandske kroner, engelske pund og amerikanske dollar, for å nevne noen andre land med betydelige gjeldsproblemer. Dette ville ikke løst alle problemer for Hellas, men det ville gjort det lettere å håndtere situasjonen man er i.
I stedet står Hellas igjen med en innstrammingspakke som knapt noe land har sett maken til. Det er ikke rart at dette skaper sterke reaksjoner blant grekere flest, som på grunn av dette kanskje rammes hardere av finanskrisen enn innbyggerne i noe annet land.
Dette er en lærdom som bør helle kaldt vann i årene på de sterkeste EU-tilhengerne i denne sal. Norge er også et land med behov for en ganske annerledes politikk enn resten av Europa. Mens Euroområdet har en arbeidsledighet på 10 prosent, har Norge en arbeidsledighet på 3,5 prosent. Det skaper behov for ulik grad av stimulans i den økonomiske politikken. I dag håndterer vi dette med kombinert innsats fra penge- og finanspolitikken, og der pengepolitikken har en stor del av ansvaret for den kortsiktige stabiliseringen av norsk økonomi.
Hadde vi vært medlemmer av den monetære unionen kunne vi ikke hatt en rente som var ett prosentpoeng over Euroområdet. Da måtte vi strammet inn betydelig mer av pengebruken over statsbudsjettet. Det er svært sannsynlig at det ville ført til mer arbeidsledighet enn det vi har i dag.

Høyre har tidligere åpnet for å innføre Euro i Norge. Vil Høyre fortsatt at Norge skal bli medlem av ØMU, til tross for de åpenbare problemene det vil gi?

- Dei roper skjellsord, kastar stein på oss og trakasserer folk. Dei mest ekstreme brenn bilar og tek livet av folk. Det går få dagar på vestbreidda utan alvorlege overgrep frå busettarane.

Det er Muhammed Othman som seier dette. Han er aktiv i organisasjonen “Stop the Wall”. Han har besøkt Noreg ei rekke gonger. Sist gang han kom tilbake frå Noreg vart han arrestert og helde i 4 månedar fortel han.

Gaza og Vestbreidda er palestinsk territorium, men det skjer ei gradvis fortrenging av palestinarar og invasjon av busettarar. Den israleske politikken med å busette folk inne på Vestbreidda sørgar for det. Nede i dalane ligg dei palestinske landsbyane, oppe på fjelltoppane ligg busettingane som festningar.

Det er no om lag 325 busettingar og 1/2 million busettarar. Kven er dei? Det store fleirtalet er truleg jødar som kjem frå andre land enn Israel. Kvifor busett dei seg midt inne i Palestina? For å busette det heilage landet, men også fordi det er tungt subsidiert. Mange har berre busett seg der utan å spørre. Nokre busettingar er planlagt av regjeringa. Men Israels regjering sørgar for vatn, straum og tunge subsidiar for alle. Dei bygger eigne vegar til busettingane, som palestinarane ikkje får bruke, og dei held palestinarane ute med sperringar.

Og ikkje minst så etablerer dei ein mur som gradvis murer 85% av busettarane (som har bygd på palestinsk land) inne frå Palestina, som stenger palestinarar ute frå sitt eige land og som openbart skal flytte grensene for Israel. Eg kan ikkje hjelpe for det; Den minner meg enkelte stader om Berlinmuren, som eg sjølv såg i 1989.

Det heile er sjølvsagt heilt i strid med internasjonal lov. Det gjer det meir og meir vanskeleg å finne ei varig løysing, og det stenger palestinarar ute frå eigne område og gjer det vanskelegare å ferdast på Vestbredden.

Dette er også historia om to oppfatningar av røynda. Den israelske utdanningsministeren kan fortelle meg at regjeringa har tatt det modige skrittet å fryse nye busetnadar. Modig fordi inga regjering har gjort det før, og fordi ein viktig del av deira velgargrunnlag er busettarane og dei som støttar dei. Eg trur han, det har sikkert kosta politisk. Frys i busetningane er eit palestinsk og internasjonalt krav til Israel for å få igang fredssamtalar igjen.

Samstundes er det ein midlertidig frys, og statsministeren har (for å tilfredsstille kritikarane) forsikra om at dei skal igang igjen når den er over – ut i 2010. Og dei tillatelsane til å bygge som var gitt før frysvedtaket er aleine nok til å halde det gåande til ut i 2011. Med andre ord, bygginga held fram til trass for ein midlertidig frys. Slik går det politiske spelet, og ulike måtar å sjå verda på møtest.

Under er eit kart som viser busettingar (i svart), muren (bygd og planlagt) område som er sperra for palestinarane pga muren og/eller sperringar/vegar. Alt saman i heimlandet til palestinarane, som dei har folkerettsleg krav på.

Utdanningsministeren i Israel og eg er usamde om mykje i politikken. Han kjem frå høgrepartiet Likud, og er ein av Benjamin Netanyahu sine viktigaste støttespelarar. Ein ting har vi felles. Vi har begge vore DJ’ar. Det vil seie, han er det framleis. Han skal spele eit sett i Tel Aviv på laurdags kveld, som vert overført på internett (eg har ikkje fått adressa enno – skal legge den ut!) 

Møtet var ein del av min politiske runde her. Hamas, Fatah og Likud. I tillegg nokre uavhengige. I morgon Kadima og Labour. For den uinvidde: Dette er namnet på politiske parti og rørsler i Palestina og Israel.

Mange kjenner hovudtrekka i den israelske okkupasjonen av Palestina og konflikten rundt det. Mindre kjent er det at det er store konfliktar i så vel israelsk som palestinsk politikk som gjer ei løysing vanskeleg.

I Israel skjer det ei kraftig høgredreining som har utradert dei tradisjonelle fredskreftene. Eit sekulært sentrum (Labour og Kadima) ber vidare tanken om ei tostatsløysing, men stadig fleire busettarar og sterke religiøse høgrekefter utfordrar den kraftig. Likud står i krysselden mellom desse. Israel er lenger unna forhandlingsbordet enn på lenge.

I Palestina har splittelsen mellom Fatah (den breie men svekka folkerørsla rundt Arafat og Abbas) og Hamas (den islamistiske og sosiale rørsla som vann valet i 2006) sett djupe spor. Det er mangel på tillitt og få teikn til samling, noko som vart forsterka av at det internasjonale samfunnet ikkje annerkjente samlingsregjeringa i 2007. I rommet mellom dei to veks andre miljø fram, slik som statsminister og teknokrat Salam Fayad. Her frå mitt møte med to tidlegare ministrar frå Hamas-regjeringa.

Denne veka drar eg til Israel og Palestina, frå tysdag 13. – fredag 16. Eg skal til Tel Aviv, Jerusalem, Hebron og Ramallah. Og kanskje til Gaza om eg kjem inn.

Dei dagane eg er der kjem eg til å tvitre tekst og bilete, og forsøke å blogge kort minst ein gong om dagen. Du kan følge meg her på bloggen eller på www.twitter.com/bardvegar

Eg har eit spennande program der eg skal møte alt frå israelske statsrådar til intellektuelle, palestinske leiarar og aktivistar, FN og andre organisasjonar. Eg skal så mykje “ut i felt” som mogeleg. Det norsk representasjonskontoret og den norske ambassaden har gjort ein strålande jobb med programmet, og den israelske ambassaden i Oslo har bidratt.

Meir om det i dagane og vekene som kjem.

Det nye året byrja med nok eit alvorleg angrep på ytringsfridomen. Den danske teiknaren Kurt Westergård, mannen bak dei etterkvart så berømte Muhammed-karikaturane, vart utsett for eit brutalt angrep.

Eg har i fleire år meint at det rette for norske aviser må vere å trykke teikningane når det er nyhenderelevant. Eg har også sakna politiske stemmer i debatten som seier at dei bør trykkast. Eg har imidlertid ikkje gjort noko med det sjølv, eg har skugga banen.

Eg synest ikkje lenger eg kan la vere å seie kva eg meiner, fordi eg meiner det er viktig. Det sentrale er ikkje kva ein avisredaktør gjer med ei teikning, og det er til di grader ikkje eg som skal bestemme det – eg får vel snarare kritikk av redaktørane for å meine noko om det. Det sentrale er ein større debatt om religion og ytringsfridom. Det er også ein politisk debatt for politikarar, og den er aktualisert av debatten om karikaturane.

Det finst argument i ulik retning. Martin Grüner Larsen og SVs Akhtar Chaudry argumenterer begge (på ulikt vis) godt for seg.  Akhtar får elles heilt urimeleg kritikk i dagens Aftenposten, og vert stempla som ein konservativ muslim. Dei som kjenner det må kjenne han dårleg, og har heller ikkje fulgt med på hans arbeid for likestilling og respekt for homofile. Han er liberal, som dei som kritiserer han er. Hans vurderingar i denne saka er då heller ikkje konservative; Han er tydeleg på ytringsfridomen og at det er greit å publisere teikningane, men konkluderer annleis om klokskapen i det.

La meg også seie dette: Det er ikkje openbart lett å sjå kvifor Jyllandsposten i første omgang trykte teikningane. Ytringsfridomen gjev høve til det, men inga plikt eller oppfordring om å trykke harsellas. Det skal gode grunnar til for å kritisere andre på eit vis dei kan finne krenkande. Konteksten er også viktig her. Den danske debatten om det fleirkulturelle samfunnet har hatt sterke trekk av demonisering av Islam, og som Martin Grüner Larsen i Klassekampen argumenterer for  går teikningane inn i dette biletet.

Men dei er sett på trykk. Og det skal sjølvsagt vere lov å krenke andre på trykk. Ikkje minst skal det vere lov å krenke ein religion. Spørsmålet no er eit heilt anna.  Å trykke teikningane i dag – eller under bråket rett etter publiseringa – er ikkje ein måte å uttrykke støtte til bodskapen i dei på (med mindre ein aktivt presenterer det slik). Det er å vise dei for å illustrere ei aktuell sak. Eller det kan vere eit “statement” for ytringsfridomen.

Eg meiner medier bør setje dei på trykk av begge grunnar. Det er openbart at det å setje dei på trykk no er del av ein ordinær journalistikk. Det å ikkje trykke dei krev grunngjeving no. Dei argumenta som då kjem held ikkje meiner eg. Kva er desse?

Det er ikkje nyhenderelevant, hevdar enkelte. Det er ikkje mitt bord og eg kan for lite om det. Det er den enkelte redaktør som skal bestemme det. Men eg slit med å forstå det. Kor mange trivielle bilete og teikningar vert ikkje trykt i aviser og på nettet dagleg? Kva er nyhenderelevant om ikkje desse omtalte karikaturane er det?

Så er det fleire som argumenterer med at dei ikkje vil krenke muslimar eller religionen Islam. For det første; ein religion er ikkje eit menneske, det er eit livssyn/ideologi/tankesett. Det er avgjerande skilnad på å harsellere med eit menneske sin medfødte eigenskap som kropp eller hudfarge og ein person sine tileigna meiningar. Men det er først og fremst ein avgjerande skilnad mellom enkeltmenneske og religionar.

Det er faktisk særs viktig at politiske ideologiar, religionar, statar og andre delar av maktapparatet skal utsetjast for kritikk og harsellas. Islam er ikkje ein sårbar fugl som treng å voktast mot ytringsfridomen, det er ein religion som har makt over menneske. Slik kristendomen har det. Maktapparat må kritiserast, det bør særleg vi sosialistar vere bevisst på. Muslimar i Danmark (og Noreg) er ei anna sak, mange av dei opplever krenkingar som dei skal ha vern mot.

Dette skiljet må vi halde på. Det kan ikkje vere slik at den som føler seg krenka ved at ein ideologi eller religion får kritikk kan definere ytringsfridomen sine grenser i kritikken av den. SV har i Noreg vore den leiiande forkjemparane for likebehandling av religionar. Vi er for eit livssynsnøytralt samfunn, vi var mot kristen formålsparagraf, vi er mot statskyrkja og vi er for ein likeverdig rett til å uttøve sin religion. Vi (og andre) må også vere religionskritiske mot alle religionar.

Den mest kjende karikaturen viser Mohammed med ein dynamittgubbe på hovudet. Om den er eit angrep på religion eller korleis religion blir brukt av terroristar er tvetydig. Det er uansett krenkande for mange muslimar (men langt frå alle) å avbilde profeten sitt ansikt. Men vi må ikkje akseptere at eit angrep på ein religion (tvetydig eller ikkje) er eit angrep på dei som uttøver den. Vi må heller ikkje akseptere at det ikkje kan trykkast på grunn av at mange religiøse vil kjenne seg støtt.

Men det er også ein politisk begrunnelse eg meiner er viktig. Det å trykke karikaturane i dag er å ta stilling for ytringsfridomen foran omsynet til ikkje å splitte eller krenke. Det er å vise støtte til ytringsfridomen.

Det er i dette tilfellet ikkje slik at ytringsfridomen er formelt truga. Det er derimot eit problem dersom ein legg band på seg i sakleg og journalistisk begrunna kritikk, på grunn av konsekvensane eller på grunn av omsynet til ikkje å krenke enkeltpersonar.

Dette er dessutan ei av fleire saker som utfordrar ytringsfridomen og ser på den som relativ eller opnar for at den skal ta særlege omsyn, slik Kenan Malik argumenterer for. Frå “Sataniske vers” og framover går det ei linje mot at ein legg band på seg i kritikk av religionar for ikkje å støyte menneske. Fleire land har foreslått og innført lovgjeving som har som hensikt å avgrense medlemskap i organisasjonar eller ytringar som kan koblast til terrorisme. I Noreg har vi hatt diskusjonen om blasfemiparagraf. Dette er ulike saker, men dei har det til felles at dei relativiserer ytringsfridomen.

Eg trur det spelar ein rolle for støtten til Kurt Westergård at mange trykkar teikningane med ei eksplisitt grunngjeving i ytringsfridomen, og ei like eksplisitt forklåring som understrekar at dei er for eit inkluderande samfunn og ikkje vil ramme muslimar. Eg trur det spelar ein rolle om politikarar engasjerer seg i denne debatten. Difor gjer eg det no.

Andre som har argumentert i ulike retningar med dei same og andre argument finn du i Dagsavisen her og her, i Aftenposten,  i Stavanger Aftenblad og i det konservative Minerva

Eg merkar det på stemninga. Dei færraste trur det kan gå rette vegen i Afghanistan. Obamas nye strategi har mykje fornuft og god retorikk i seg, men er møtt med den avventande skespsisen som legg seg når ein er usikker på heile prosjektet. Nokre er usamde med retninga. Dei som er samde seier gjerne at det er for lite, for seint. Eg var på Red1 om det før i kveld, opptaket ligg her.

Obama presenterte strategien i ein tale på militærakademiet West Point i går kveld. Her kan du lese den og her kan du sjå den (og på nettstaden Realclearpolitics finn du ei fantastisk samling reaksjonar og analysar – som alltid når det skjer noko i amerikansk politikk).

Obama varslar her ein omlegging av strategien. Det skal leggast meir vekt på utvikling og den sisivle sida, det skal leggast meir vekt på å bygge opp institusjonar (regjering, hær, politi etc), styrkane skal i større grad beskytte afghanarar, ikkje berre jakte på Taliban. Strategien ber sterke merke frå den sjølvkritiske rapporten General Stanley McChrystal har levert, og er ei dreining mot norske synspunkt (og SV sine synspunkt) i debatten. I tillegg overraska han i alle fall meg med å varsle eit tidspunkt for starten på ei tilbaketrekning, dersom “tilhøva på bakken” tillet det. Det er første teikn til ein open debatt om ein exit-strategi.

Men botnlinja – og det storeøkonomiske løftet på 180 mrd kroner – er han vil sende 30.000 nye styrkar. Det betyr at Obama har dobla talet på soldatar i landet frå 50-100.000 på eit år.

Eg er positiv til mange av dei politiske signala som ligg i talen, men det er vanskeleg å forstå at fleire styrkar er svaret på dei utfodringane Obama sjølv peikar på. Det ser også merkeleg ut å varsle ei kraftig oppurstning, og så å varsle nedtrapping etter 18 månedar. Det framstår ulogisk men også krevjande å utrette alt dei ein skal på kort tid, noko som pregar dei norske reaksjonane.

Det er ein tale med minst to bodskapar til to sider i politikken, difor er den lett forvirrande å tolke. Obama har oppnådd det at ingen går til verbal krig mot han, men han har heller ikkje vunne nokon for deg. Det framstår noko vinglete.

Eller kanskje er det berre utruleg vanskeleg å finne ein veg vidare i Afghanistan?