Jeg følger bloggen din med interesse. Følg gjerne også min på http://sivilokonomene.wordpress.com/

Det gjeld ein svært uheldig konsekvens av lærarutdanningsreformen som nå avdekker seg. Det er ein konsekvens som faktisk kan kome til å ødelegge fire desenniers arbeide med å bygge opp eit kunstpedagogisk fagmiljø innanfor feltet drama/teater i skule- og utdanning. I eit nøtteskall er problemet at reforma legg opp til at man ikkje lenger skal kunne studere fag som ikkje er undervisningsfag i grunnskolen utover nivået 30 sp!! Eg har såpass tillit til utformarane av Stortingsmeldinga om ny lærarutdanning at de ikkje har ”sett” kva katastrofal dominoeffekt dette kan få for fagfeltet drama/dramapedagogikk – eit felt som ironisk nok er meget godt egna til å styrke lærarkompetansen, gjennom feltets fokus på (undervisnings)rolla, stemmebruk, kunstformidling, kulturell danning, tverrfaglig utforsking av innhald og form, med meir. Dominoeffekten kan faktisk bli, om ikkje den foreslåtte endringa modifiserast, at botnen slås ut av heile feltets oppbygging til studie- og vitenskapsfag. Enkelt sagt: Utan muligheit til å ta drama på minst 60 sp i allmennlærarutdanning, kan man ikkje studere faget vidare til mastergradsnivå (og høgare). Ein slik konsekvens kan ikkje være anna enn utilsikta og må endrast!

Til orientering skal bare kort nevnast at oppbygginga av dette feltet starta i 1971 på Bergen lærarskole med opprettinga av den første fordjupningsenheten i drama i hele Norden (grunnfag/årsenhet). I dag tilbys studie i drama på 30 sp og 60 sp – med påbyggingsmuligheter – ved ein del, men ikkje alle, av landets høgskular med allmenn- og førskulelærarutdanning. Ved dagens Høgskule i Bergen har vi også landets einaste mastergradstilbod på feltet innanfor høgskulesektoren. PÅ NTNU tilbys doktorgradsstudie i drama, ein framtidsamibisjon HiB og har. Drama er med andre ord for lengst solid planta i lærarutdanningane både som studiefag og vitenskapsfag. Det norske fagmiljøet har markert seg positivt internasjonalt på feltet og er representert med publikasjonar i viktige internasjonale fagtidsskrift.

Problematikken med 30 sp versus 60 sp fordjupning, skissert ovanfor, er nylig behandla i Nasjonalt fagråd for drama/teaterfag, der også universiteta er representert. Leiaren for nasjonalt fagråd, Anne Bjørkvik fra Universitetet i Agder, har på vegne av fagrådet bedt om eit snarlig møte med ministrene Aasland, Halvorsen og Huitfeldt. Som vist gjennom vedlegga ovanfor er også Norsk skodespelarforbund og andre aktuelle instanser tilskrevet, og vi veit at dei er positivt interessert i å få modifisert føringa om å begrense fordjupningsmulighet for dramastudium i de nye ALU-modellene.

Eg håpar at du også kan bidra til å få gjort noko konstruktivt i denne saka gjennom din politiske ståstad i SV. Eigentlig skal det ikkje meir til at man tar bort begrensninga på 30 sp. for såkalla ”skulerelevante fag” (ein merkelig betegnelse!) – eller subsidiært: at høgskuler som ønskjer kunstfaglig profilering kan få eit signal om at ein kan søke om dispensasjon og få tilby drama også på 60 sp. Profilering er tross alt ein av hovudpoenga i den nye reformen.
Håpar du kan hjelpe oss å påverke i denne saka!

Mvh
Eliane Wergeland, som har fått god hjelp av sin lærar, Stig Eriksson.

Dårlig tid, få mattekunnskaper utover ungdomsskolematte og behov for dundrende konklusjoner hos journalistene, fører til at konklusjonene som blir trukket av nasjonale prøver stammer fra journalister som Stavrum, i steden for at dypere forståelse av hvilke faktorer som fører til godt eller dårlig læringsmiljø. Ved å gjøre datasettene med prøveresultater vanskelig tilgjengelige, og uten bakgrunnsvariabler (som kunne forklart variasjonen i resultatene bedre enn variabelen privat/offentlig), blir pressedekning av den typen du kritiserte enerådende. Enklere tilgang ville kunne ført til bedre og mer faktabasert dekning og mindre synsning i dekningen av skole i bloggosfæren og media også.