Du skriver igjen om “kollektiv vederlagsordning som sikrer opphavsmenn”. Ja, mulig det finnes. Tanken må i alle fall tenkes. Faren er at slike kollektive løsninger kun ivaretar de store og mellomstore. En opphavsmann med få verker og et ukjent navn faller i dag utenom denne type ordninger fordi kvalitetskontrollen krever at man må ha en viss produksjon før man kommer i betraktning.
Eksempel: Jeg kan melde meg inn i TONO og få betalt for enkeltverkene fordi disse er beskyttet. De kollektive ordningene har jeg imidlertid ikke tilgang til fordi jeg driver smalt og har få verk. Men vederlaget er prinsipielt like viktig for meg som for de store. På tilsvarende måte er de kollektive ordningene gjennom Kopinor og NFF også forbeholdt de store.

Den enkelte “lille” rettighetshaver må ha samme mulighet til å få betalt for sine verk som den “store”. Alt annet vil føre til en dreining av kulturpolitikken, der du kun er sikret betaling hvis du driver markedsrettet kunstnerisk virksomhet – eller faller i nåde hos et vurderingspanel. (En alldeles ugrei miks av FrP og kommunisme?)

En ting til:
Herman sin kommentar 17. juni rører ved et viktig poeng. Det synes som om mange mener at det utelukkende er rettighetshaverne som skal ta ansvar for at utviklingen går riktig vei. Jeg er HELT enig i at rettighetshaverorganisasjonene må gjøre mye mer enn de har gjort for å komme den teknologiske utviklingen i møte. Men har ikke de som bryter loven, og de som medvirker ved å stille teknologi til disposisjon, også et ansvar? Det er greit at jeg må passe på å låse bilen for å unngå at bilstereoen blir stjålet. Jeg mister dekning fra forsikringen hvis jeg ikke låser, men det fritar selvsagt ikke det tyven og heleren for ansvar. Prinsippet er at det IKKE er greit å stjele. Hvis en biltyv og en heler vil “dele” min bilstereo med andre, så risikerer de faktisk straff. Skulle det være annerledes med åndsverk?

Eldar