I dag er det sånn at det er få som har skrevet donorkort og aktivt fortalt pårørende at de ønsker å donere organer og derfor har vi mennersker som sitter/ligger i kø. Mest sannsynlig vis er det mange som har tatt stilling men ikke tatt grep. Hvis man innfører stilletiende samtykke kan man kanskje se for seg at det er mange som IKKE ønsker å donere som er like treige til å fylle ut skjema som det er nå. forskjellen er at det er mye mer alvorlig å ta organer fra en som ikke ønsker det enn å ikke ta fra en som ønsker det.

Vil stilletiende donasjon gjelde barn eller vil foreldre få muligheten til å si nei. Hvis barnet ditt dør vil man være i en situasjon hvor rasjonelle (i mangel på bedre ord) valg være vanskelig å ta. Enten vil man pr. deff måtte donere når ulykken er ute og foreldre ikke har tatt stilling i forkant, ellers vil donering av barneorganer forbli som i dag.

Hva hvis pårørende til en stilletiende donor hevder at vedkommende ikke ønsker, med gode argumenter som religion/livssyn? Vil da pårørende få vetorett (som i dag) eller vil man trosse deres argumenter? Uansett setter man legen i et moralsk og etisk dilemma. man har lovens rett til å redde et menneske men man ødelegger kanskje livet til en pårørende.

Så, når skal barn/unge voksne begynne å tenke på hva man vil med kroppen etter at man er død? Jeg tror at mye av grunnen til at for få mennesker fyller ut donorkort er at å gjøre seg opp en mening med det, innebærer å måtte gjøre noen vanskelige tanker om døden i seg selv. hvor kommer man, himmel, helvete, ingen steder, nirvana, hva skjer i dødsøyeblikket, gjør det vondt? når skjer det osv. det er uansett vanskelige tanker og kanskje litt hardt å “pålegge” ungdom.

Når det var sagt mener jeg at den beste løsningen er at fastlegen spør “røyker du? drikker du? har du barn? har du fast følge? vil du tenke over om du vil donere? og så videre.

Jeg heier på SV!

Men om alt absolutt skal settes på spissen, får vi vurdere å innføre et system der aktivt samtykke må til for donasjon, men der bare de som har registrert seg selv tilgjengelig for donasjon kan motta organer, og at man selvsagt må ha registrert seg før man får behov for å bli tildelt et. Ikke at jeg tror det blir nødvendig. Jeg tror at de fleste vil se de fornuftige og medmenneskelige i organdonasjon, bare de får satt seg inn i problemstillingen. Såpass godt ønsker jeg å tro om de fleste.

Det er ein viktig debatt du reiser her. Vi kan alle vere samde om at målet er å få til fleire transplantasjonar. Men det er ikkje sikkert det er løysninga, i alle fall ikkje heile løysninga. Eg rår alle til å lese denne (http://www.economist.com/world/international/displaystory.cfm?story_id=12380981) artikkelen i The Economist. Den viser at informasjon og effektivitet i sjukehusa kan vere vel så viktig som system. I oversynet over kor det er høge donasjonar er det ikkje noko klår samanheng mellom om det er automatisk ja eller automatisk nei i høve til tala.

Da registerer du deg i registeret over personer som ikke vil donere. Gjør et bevisst valg på det istedenfor å klage over at “staten eier kroppen din”.

Synes at systemet som det er i dag er enormt tungvint for oss som ønsker å donere bort organene våre. Jeg har kort i lommeboka og har informert mine nærmeste pårørende, MEN vimsete meg går jo like ofte uten lommebok? Alternativt burde det i alle fall vært et JA-register, slik at jeg kunne meldt meg inn dit – og vært sikker på at ønsket mitt ble tatt hensyn til den dagen det evt skulle bli aktuelt.

(Slik sett likner saken på forbudet mot sexkjøp, hvor forbudet trådte i kraft før regjeringen var kommet i gang med å tenke på hvordan man så kan hjelpe de prostituerte.)

Hva med å forsøke andre løsninger først? Sende ut infomateriell til alle nordmenn, med donorkort som man kan sende inn?

En speilvending uten at man samtidig gir mer informasjon, kan lett føre til hendelser som kan føles som overgrep av de enkelte.

Jeg ble utsatt for overgrep gjennom hele barndommen, så man kan si at andre virkelig har nydt godt av kroppen min. I voksen alder er det et livslangt prosjekt å ta tilbake eiendomsretten til egen kropp. Når jeg er død, vil jeg ha kroppen min i fred!

Nei la systemet som er i dag være, det fungerer. Eller man kan bruke pengene på forebyggende arbeid slik at vi ikke får den mengde pasienter som har bruk for organer, som vi har i dag.

Det er ett market for organer, og ingen ting av underskrifter, lapper på id osv vil forebygge ett market for organtyveri f.eks gjennom eutanasi.

Skjerpings SV